La meg ta dere med på en munter reise gjennom det svenske språkets forunderlige irrganger, kjære lesere. For mens nordmenn gjerne tror vi behersker “svorska” til fingerspissene, kan selv den mest språkkyndige av oss snuble i de språklige fallgruvene som ligger strødd mellom Kristiansand og Kiruna. Vi starter friskt med et eksempel fra kjærlighetens krumspring.

Tekst: Lars Nygaard, språkekspert og forlagssjef
Foto: Sarah Noltner / Unsplash.com

Tenk deg scenariet: Din nye svenske kjæreste stirrer deg dypt inn i øynene og erklærer stolt at hen har en “lidelse” for deg. «En lidelse?» tenker du kanskje, imens du kjenner en lett bekymring sive inn og romantikken sive ut. Men det kjæresten din nettopp har uttrykt, er sin heftige lidenskap! Men vær forsiktig – hvis det senere på kvelden snakkes om “lidande”, ja, da er vi tilbake på smertens territorium.

Festlige forviklinger og språklige snublesteiner
Vi skal videre i det forvirrende landskapet. Det er gjerne i festlige lag at våre svensk-norske misforståelser virkelig blomstrer, når stemningen er på topp, vinglassene klirrer og latteren sitter løst. Det er da det ofte skjer – de språklige fallgruvene åpner seg under føttene våre.
La oss ta en typisk scene: Du sitter ved et festdekket bord i Stockholm, duken er av fineste “damask” (som forresten ikke er det samme som vår norske damask, men heller noe i retning gamasjer – ikke akkurat noe du vil ha på middagsbordet). En tørst svenske ved bordet roper høylytt på “bärs”, og du, i din velmenende hjelpsomhet, løper forvirret av gårde for å finne tørkepapir for å redde situasjonen. Lite aner du at alt vedkommende ønsket seg var en helt vanlig øl.
Og skulle verten annonsere at han skal tilkalle en “betjänt”, er det ingen grunn til å tilkalle politiet eller føle seg fornærmet. Det er bare en servitør som skal tilkalles.

 
Uhyrlig høytidelighet
Og apropos festligheter – la oss ta steget inn i en enda mer høytidelig affære. Du er invitert til svensk sommerbryllup, du står der i den vakre hagen, champagnen bobler i glasset, og den strålende bruden kommer gående mot deg under gratulasjonshilsenen. Du vil så gjerne si noe pent, noe som virkelig formidler hvor vakker hun er på denne spesielle dagen. Men pass deg. Her kan den svensk-norske språkdansen bli farligere enn brudens første vals.
Skulle du, i din iver etter å være poetisk, få for deg å komplimentere bruden ved å kalle henne et “vidunder”, har du nettopp sammenlignet henne med et uhyre – en monstrositet, rett og slett. Og for all del, ikke kall noen “pussig” – med mindre du ønsker å antyde at de er blekfete. I stedet bør du holde deg til enkle, oppriktige komplimenter. Et varmt “gratulerer” eller noen få velvalgte ord om hvor vakker hun ser ut, er mer enn nok. For i festens hete er det ofte bedre å være trygg enn språklig kreativ.

Anledningens alvor
La oss avslutte med en klassiker som har forårsaket utallige misforståelser: Når en svenske spør deg om “anledningen” til ditt besøk, lurer de på grunnen – ikke om du har tid. Så hvis du svarer “jeg har ikke anledning”, har du nettopp fortalt dem at du ikke ser noen grunn til å møte dem. Ikke rart svenskene av og til synes vi nordmenn er litt uhøflige.
Kjære nordboere, ikke fortvil – med litt språklig finger­spetskänsla og en god porsjon selvironi kommer man langt i vårt kjære naboland. Og skulle man trå feil? Vel, da har man både lært noe nytt og har en god historie å fortelle når man kommer hjem.

Om forfatteren