Argumentene for at dette er en glimrende idé er like mange som de mislykkede forsøkene på å få den realisert. Strategiske fordeler, gjennomslagskraft i internasjonal politikk, samkjøring av samferdsel, næringsliv – og ikke minst fri tilgang til det norske pensjonsfondet for alle land i Norden. Listen over gode argumenter er lang som en vinter på Svalbard. Men det store innsalget uteblir og det samme gjør forbundsstaten. For hva er egentlig aller viktigst for det nordiske folk? Hva er du selv opptatt av, når du virkelig kjenner etter? Vi kommer tilbake til dette. 

Idéen om forbundsstaten er på ingen måte ny. Gjennom de siste tusen årene har den blitt forsøkt påtvunget, fristet og forhandlet frem i ulke formater, men med vekslende hell. Med unntak av Kalmarunionen, som holdt ut i hele 126 år, har ingen klart å gjøre den nordiske drømmen til virkelighet. 

I nyere tid har både professor Gunnar Wetterberg og hotellbaron Petter Stordalen heiet på idéen. Og de argumenterer godt for seg. De fremhever den samme listen med stordriftsfordeler som alle andre Norden-entusiaster kaster om seg med. Og jeg må innrømme at det både er en interessant og besnærende tanke, men jeg er redd at de mange mislykkede forsøkene har strandet fordi vi begynner i feil ende. 

Skal vi lykkes med å samle Norden, må vi sette alle de åpenbare fordelene på pause og heller fokusere på det folk virkelig bryr seg om. Det som virkelig skaper, binder, samler og gleder folk i Norden. 

Nemlig fridagene. Hvilke fridager, helligdager, merkedager og høytidsdager skal vår fellesnordiske union eller forbundsstat ha? Dette er et alvorlig spørsmål som vil dukke opp før eller siden dersom vi skal få unionen til å fungere. Jeg vil forsøke meg på en løsning som jeg tror kan få bred oppslutning blant innbyggerne i unionen. 

Det enkleste er å begynne med de fridagene vi allerede har til felles. Det betyr at vi fortsetter med fri i alle helger – totalt 104 dager tid til hagearbeid, Netflix og hengekøye. 

Videre bør vi holde fast ved alle de tradisjonelle helligdagene vi allerede deler; juleaften, første og andre juledag, første nyttårsdag, Kristi himmelfartsdag, påske, pinse og annen høytidsmoro. Disse fridagene er såpass innarbeidet at vi ville ha fått opptøyer fra Lappland til Gråsten om vi prøvde å kvitte oss med dem.

Og når vi nå har muligheten til å starte med blanke ark, hvorfor ikke legge inn en ekstra dag etter første nyttårsdag? Vi vet jo alle at det uansett ikke skjer noe fornuftig på den dagen. Nyttårsaften og lille julaften? De bør også endelig få velfortjent status som helligdager. Rundt regnet blir det 17 fridager med tradisjonelle høytidsdager. Her har jeg også inkludert inneklemte dager – de dagene som er fri i praksis, om ikke på papiret.

Og så har vi feriene. I Norge er vi stort sett enige om fem ukers ferie. Det er en solid ramme, spør du meg. Så, hvis kalkulatoren min er riktig, legger det til 25 fridager på lista.

Men nå begynner det å bli interessant. For hvilke unike fridager i hvert enkelt land skal vi velge? Svaret må bli; alle. For det blir nok ingen union om vi tar 17. mai fra nordmennene eller trettendedag jul og midtsommerdagen fra svenskene. Grovt regnet blir det 12,5 fridager til (den svenske allehelgensaften er bare en halv fridag). Og legger vi til arbeidernes dag, 1. mai, lander vi på 13,5.

Og så er det de merkedagene som, ærlig talt, burde ha vært offisielle fridager. Som J- og P-dagen i Danmark – dagene der juleølet og påskeølet slippes. Jeg vil tro det kjapt kan bli populære og samlende tradisjoner i hele Norden. Av den typen lokale merkedager tenker jeg at hvert land får velge tre som blir offisielle fridager i den nye unionen. Og hvis vi regner Åland som en del av Norden, lander vi plutselig på 16 fridager til.

Totalt blir det da 175,5 fridager i løpet av ett år. Legger vi til syv dagers høstferie, lander vi på 182,5 fridager i året. Nøyaktig et halvt år med fri. Det innsalget er jeg sikker på ville ha fått folk til å strømme til urnene. Hurra for den nordiske forbundsstaten!

Men nå tenker du sikkert: Hvordan skal dette fungere i praksis? Hva skal vi leve av når ingen jobber? Ingen grunn til panikk. Gjennom unionen får alle landene fri tilgang til det norske pensjonsfondet. Det burde holde oss flytende lenger enn Kalmarunionen.

‍

– Hvilke unike fridager i hvert enkeltland skal vi velge? Svaret må bli; alle. For det blir nok ingen union om vi tar 17. mai fra nordmennene eller trettendedag jul og midtsommerdagen fra svenskene.

‍