I arkivet til Oslo Bymuseum ligger tolv fotografier av finske flyktningbarn. På noen av bildene oppholder de seg i en gymsal med en ribbevegg i bakgrunnen. Av den sparsomme teksten går det fram at de er «hos Norske Kvinners Sanitetsforening».

Sannsynligvis har foreningen samarbeidet med en skole i Oslo om å ta imot barna som ser ut til å være i alderen to til sju år. De få voksne kvinnene på bildene går i hvite uniformer. Dette kan tyde på at barna, på grunn av krigen hjemme i Finland, er evakuert til Norge uten foreldrene sine. I så fall er de i samme situasjon som min mor og hennes to mindre søsken som ble evakuert til Danmark.

Barna er fotografert av Rigmor Dahl Delphin (1908–1993). Vi vet ikke hvilken dato bildene ble tatt, og om de ble publisert. Men vi vet at Rigmor, som hadde arbeidet som frilansfotograf, ble fast ansatt i ukebladet Alle Kvinner på 1950-tallet. Vi vet også at man i Gyldendal – som var utgiver av bladet – fant en kasse på loftet med om lag 2000 negativer som forlaget i 2005 overlot til Oslo Bymuseum.

Det er vanskelig å få nøyaktig oversikt over hvor mange finske barn som ble evakuert under krigen, men anslagsvis kom i underkant av 300 til Norge, vel 4000 til Danmark og 75 000 til Sverige. Tallene inkluderer de relativt få som ikke var en del av den offisielle registreringen, men som på privat initiativ ble tatt hånd om av familie og venner i et annet nordisk land.

‍

‍

‍

Barna som kom til Norge

Under innsamlingen av bakgrunnsmateriale til en roman om finske barn som under krigen ble evakuert til Danmark, fant jeg mye om de barna som kom til Sverige og Danmark, men lite om dem som kom til Norge. Nysgjerrigheten min var vakt, men hvor kunne jeg finne mer informasjon om dem?

Jeg bruker en av de samme metodene som jeg hadde brukt for å få vite mer om dem som kom til Danmark: Gjennomgang av aviser fra den aktuelle perioden. Jeg leser norske aviser fra noen uker før 30. november 1939, den datoen vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland startet, og fram til slutten av april 1940. 

Lesingen viser at det var interesse både i private norske hjem og blant humanitære institusjoner for å ta imot finske flyktningbarn. Man rakk imidlertid bare å få om lag 100 registrerte barn «offisielt» til Norge. De ankom med tog mandag 4. mars 1940 etter en strabasiøs fem dagers reise fra Finland via Sverige. Allerede 6. april 1940 kan norske aviser fortelle at Justisdepartementet har besluttet at det ikke skal evakueres flere barn fra Finland.

Blant de om lag 200 finske barna som ikke var omfattet av avtalen mellom Finland og Norge om evakuering, kan det ha vært noen som kom allerede i desember 1939. I ukene etter Sovjetunionens overfall på Finland flyktet nærmere 1100 finner fra Petsamo i den nord- vestlige delen av Finland over grensen til Norge. I første omgang kom de til Neiden, Pasvik, Kirkenes og Vadsø, noen videre til Hammerfest og Alta. Senere ble mange sendt sørover til Tromsø, Bodø, Levanger, Steinkjer og Trondhjem, og noen enda lengre mot sør. De fleste flyktningene var kvinner, barn og gamle. 

Et fåtall var våpenføre menn, som i januar dro tilbake til Finland. Blant de finske flyktningene som ble innkvartert hos norske familier fram til vinterkrigens slutt 12. mars 1940, har det antagelig vært noen barn som senere kom tilbake til sine norske vertsfolk under fortsettelseskrigen – den krigen som startet da Sovjet- unionen 25. juni 1941 igjen angrep Finland.

‍

‍

‍

Foreningen Nordens innsats

Foreningen Norden gjorde en stor innsats for å hjelpe det finske folk og tok initiativ til «Finlandshjelpen» i både Danmark, Sverige og Norge. Allerede høsten 1939 gikk Nor- ges Røde Kors, med professor i kirurgi Johan Holst i spissen, og Foreningen Norden ved styreformannen, forlagssjef Harald Grieg, sammen om en landsomfattende innsamling for å styrke Finlands Røde Kors.

Da Sovjetunionen angrep Finland, ble innsamlingen utvidet til også å gjelde de finske flyktningene i Nord-Norge. Bare få uker etter krigens utbrudd startet Røde Kors og Foreningen Norden innsamling til et norsk feltsykehus i Finland, kalt Finlandsambulansen. Omtrent samtidig startet også arbeidet med å forberede eventuell evakuering av finske flyktningbarn. På det tidspunktet, desember 1939, hadde allerede de første finske barna kommet til Sverige.

‍

Verdens største barnetransport

Evakueringen av de nærmere 80 000 finske barna er omtalt som verdens mest omfattende barnetransport. Den ble nøye planlagt av finske myndigheter i samarbeid med myndighetene i vertslandet. For Finland var det viktig at alle arbeidsdyktige menn og kvinner bidro til kampen mot Sovjetunionen – mennene ved fronten, mens kvinnene enten overtok mennenes arbeid eller ble satt inn i arbeidet med å sørge for forsyninger til de finske styrkene. Foreldre fikk således ikke anledning til å følge barna da de ble evakuert.

Jeg har tatt vare på skiltet som min mor, i likhet med alle de andre flyktningbarna, måtte

bære rundt halsen fra hun dro fra Finland og til hun ankom bestemmelsesstedet på Nordjylland. Det er utstedt av det sentrale Mannerheim-Forbundet, men min mor og hennes to mindre søsken ble pekt ut av en lokalt nedsatt komité for evakuering av barn (underlagt det finske sosialministeriet). I november 1941, fem måneder etter at fortsettelseskrigen startet, fikk de beskjed om at de kunne reise til Danmark sammen med 41 andre barn. Et par finske lotter ville ta ansvaret for dem under reisen og oppholdet i Danmark.

Mot slutten av krigen dro min mors søsken tilbake til Finland. Moren min – som i Danmark hadde påbegynt en utdanning som barnepleier – flyttet aldri tilbake. Den ene av de to mindre søsknene flyttet senere, på mine foreldres initiativ, tilbake til Danmark. Alle de tre søsknene klarte seg som voksne, men barndommens opplevelser under krigen med bombing, sult, morens død og evakueringen til et ukjent land, kastet mørke skygger gjennom hele livet.

De finske myndighetene forutsatte at alle evakuerte barn skulle tilbake til Finland så snart forholdene tillot det. Men noen hadde ikke noe hjem å vende tilbake til, kanskje fordi begge foreldrene var borte eller fordi hjemmet måtte bygges opp igjen. I slike tilfeller tillot de finske myndighetene adopsjon av barna eller at de ble igjen hos fosterforeldrene for en kortere eller lengre periode. 

‍

Krigens varige spor

Fram til 1980-tallet ble det skrevet lite om tiden som flyktningbarn fra Finland. Det kan virke som det ble lagt lokk på et traumatisk tema og at bare solskinnshistoriene kom fram. Men etter hvert fikk man både faglitterære og skjønnlitterære framstillinger, senere også film. 

Her kommer det fram at mange barn lengtet hjem, og at især de eldste barna hadde vansker med å slå seg til ro som flyktningbarn i et annet land. Andre, spesielt de yngste, opplevde det som utrygt å vende tilbake til Finland: De kjente ikke igjen familien sin, forsto ikke det finske språket og var blitt vant til en tilværelse som det krigsherjede og sultende Finland ennå ikke kunne tilby dem.

Selv har jeg lett etter innsikt i min mors liv i mange år. Jeg vil aldri kunne forstå alt, men jeg har gjennom lesing av andres framstilling av krigens varige spor kommet nærmere en aksept av hvorfor hun var som hun var. Med Mats Eklöfs roman Triangelns tredje sida (1987) om det finske barnet Erik Selén, som ble evakuert og vokste opp i en liten svensk by, begynte det å løsne for meg: Dette handler om angst, tilknytning, identitet, selvverd og frykten for å bli forlatt. Men det handler også om å ta imot og å gi kjærlighet og omsorg til dem man knytter seg mest til.

‍

‍

Hvert barn sin historie

På forsiden i den danske avisen Aalborg Amtstidende fra en desemberdag i 1941 finner jeg et foto av min mor og de 43 andre barna som dro fra Lojo i Finland til Koldkær i Nord- jylland. Fotografen har stilt dem opp på broen over jernbanesporene etter at toget har bragt dem fram til stasjonen i Ålborg. Noen år senere, høsten 2022, finner jeg i flere norske aviser foto av noen av de om lag 100 barna som en marsdag i 1940 kom til Grefsen stasjon i Oslo. Hvordan ble livet for dem?

Min mor snakket lite om sin historie. Men hun var tydelig på at ingen nasjon burde havne i en situasjon der man så seg nødt til å sende barn ut av landet uten følge av en person som det var nært knyttet til. Det er vanskelig å være flyktning, men enda vanskeligere når man er et lite barn som ikke skjønner hvorfor de menneskene som det er mest knyttet til, blir igjen.

I dag er det som om barna, historiene og skjebnene får en ny aktualitet når krigen igjen herjer på vårt kontinent. Mange barn opplever å vokse opp som flyktning i land som er fremmed for dem. Hva er historiene deres? Hva opplever de? Hvert av disse barna, alle de 80 000 finske og alle andre flyktningbarn, bærer på en spesiell historie. Og det som er sikkert, er at ringvirkningene av historiene og opplevelsene vil påvirke og leve videre i kommende generasjoner, akkurat slik det var med barna som måtte flykte alene fra Finland.

‍

Anne vogt Anne M. Fogt (født 1951) er medlem av Foreningen Norden, dansk-finsk, bosatt i Norge siden 1975. Hun er før- stelektor i journalistikk, knyttet til Fagsenter for seniorer ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Hun har jobbet i danske og norske medier som journalist, redaktør og forlagssjef før hun kom til Journalistutdanningen ved HiO (nå OsloMet).

‍
Hun var instituttleder fra 2008 til 2016, deretter knyttet til instituttets forfatterstudium. Hennes forskningsfelt har først og fremst vært barn og medier, spesielt avismediet, og minoriteter og medier. Hun har blant annet skre- vet Eventyret som aldri tar slutt (2000), om en danskes begeistring for den norske fjellheimen, Ullevål Hageby gjennom 90 år: fra bolignød til Kardemomme by (2007) og Trenger vi aviser når vi har Facebook? (2008) og Lerkens sang (2023).

‍

Tekst: Anne M. Fogt

Foto: Rigmor Dahl Delphin, Oslo Bymuseum

‍

‍