Tekst: Arnt Steffensen, utdannet kokk og leder i Kost- og ernæringsforbundet.

Vi kjenner jo akevitten. Nordens bidrag til det globale barskapet, en sentral del av den nordiske mat- og drikkekulturen, en naturlig følgesvenn til de kraftige tradisjonsrettene førjulstiden byr på og ikke minst en undervurdert ingrediens i cocktailer, skal vi tro akevittentusiastene.

Jeg kan jo selv kjenne tilløp til kulinarisk patriotisme når jeg med høytidsstemning skjenker juleakevitt fra fars gamle klunkeflaske ned i litt for små glass. Samtidig lurer jeg på hvorfor ikke resten av verden har innsett hvor enestående den nordiske delikatessen aqua vitae er, vi snakker tross alt om livets vann.

Nå skal vi ikke se bort fra at resten av verden vet hva de holder på med, at de har utviklet en sunn skepsis til enestående delikatesser fra sivilisasjonens utkantstrøk etter å ha blitt utsatt for hákarl, surströmming og rakfisk opp gjennom årene. Den norske stoltheten, linjeakevitten, var da også et resultat av at utlendingene ikke likte det de smakte, slik at trønderske handelsmenn i 1805 måtte ta med seg eikefat med akevitt tilbake over ekvator og hjem igjen etter å ha konstatert at absolutt ingen i Batavia, dagens Indonesia, engang lot som de var interessert.

‍

Kanskje krever akevitten en spesielt herdet gane for å bli verdsatt, og det skal jo sies at brennevin i middelalderen smakte aldeles redselsfullt. Datidens utstyr var primitivt, så for å gjøre akevitten mer drikkevennlig pøste man på med sukker og krydder, og særlig karve viste seg velegnet for å kamuflere den vonde smaken. I dag fjerner moderne destilleringsapparater alle urenheter, hvilket betyr at krydringen strengt tatt ikke er nødvendig lenger.

Slikt preller av på tradisjonstro nordboere. I Norden har vi vent oss til at akevitt skal være krydret, så tradisjonen lever videre og er til og med beskyttet gjennom lovverket i EU, som presiserer at hovedkrydderet i akevitt skal være karve eller dill. Ellers kan man gjøre nærmest hva man vil, hvilket man da også gjør. Kanskje er det derfor nordisk akevitt aldri ble noe tema i den kulinariske bevegelsen Ny Nordisk Mat, ettersom svært mange av de klassiske akevittkrydderne, som stjerneanis, paradiskorn og koriander ikke akkurat hører hjemme på våre breddegrader.

Den nordiske akevittenigheten strander ellers på et annet punkt. Der resten av Norden bruker korn, insisterer Norge på at akevitt skal lages av potet. Man snakker varmt om kultur og tradisjoner, men bak den rørende omsorgen for poteten handler det i stor grad om beinhard landbrukspolitikk, der akevittproduksjon er en praktisk måte å bli kvitt potetene med frost og råteskader på.

For tilhengere av mat- og drikketradisjoner er adventstiden blant årets høydepunkter, og for mange er juleakevitten fast følge til julematen. Siden det ikke er stuerent å si at man elsker brennevin, er argumentet at akevitten hjelper på fordøyelsen, at den bryter ned fettet i julematen. Det er jo noe alle vet. At sannheten totalt mangler forankring i den medisinske virkeligheten forbigås gjerne i stillhet. Noen livsløgner skal man tross alt ha.

‍

‍