Foto: kongernessamling.dk

Tekst: Morten Nordhagen Ottosens

‍

Møt Frederik VII. Han var den siste danske kongen fra Oldenburg-dynastiet, født i 1808 som sønn av Christian VIII (i Norge best kjent som Christian Frederik fra 1814) og besteg den danske tronen ved farens død i januar 1848. Mens Christian VIII var et unntak fra regelenom at oldenburgerkongene enten var fulle eller gale (eller begge deler), ivaretok Frederik VII denne oldenburgertradisjonen til fulle. Fra sin mor, Charlotte Frederikke, hadde han arvet en uformell tilgang til livet, som senere bidro til å gi ham økenavnet Frederik Folkekær.

‍

Utagerende fester og lystløgner

Gemyttligheten hadde imidlertid også en bakside. I sine unge år gjorde Frederik seg bemerket med sitt utsvevende liv, utagerende festing, lystløgner og raserianfall. Ifølge en britisk diplomat i København fantes det ikke «et mer avskyelig vesen på jorden». Det var nok hans kone, prinsesse Vilhelmine, enig i. I 1834, i ekteskapets sjette år, braste den stupfulle Frederik inn på Vilhelmines soverom og banket henne opp. Det var ikke første gang, men det ble den siste. Kammerpiken fortalte om volden til brudens far, kong Frederik VI, som kl. 06 neste morgen prompte kastet Frederik ut av sengen og sendte ham i eksil. Tre år senere ble ekteskapet oppløst, og Frederik gift på ny med Mariane av Mecklenburg-Strelitz. Han fant seg også en elskerinne, den tidligere ballettdanserinnen Louise Rasmussen. Frederik banket neppe Mariane, men han nektet å gi slipp på elskerinnen. Dermed ble det skilsmisse, og Danmark hadde et problem. En monarks eneste egentlige oppgave er å bidra til å sette en legitim arving til verden, men som nr. 2 i arverekken var Frederik både ugift og barnløs.

‍

Beholdt elskerinnen og lot Oldenburg-dynastiet dø

Pappa Christian VIIIs siste ord til sønnen på dødsleiet skal ha vært «husk konstitutionen». Hans siste vilje var at Frederik oppga elskerinnen, giftet seg kongelig igjen og fikk en arving. Det skjedde ikke. Frederik beholdt elskerinnen, opphøyde henne til grevinne og inngikk et morganatisk ekteskap med henne, et ekteskap mellom en adelsmann og en kvinne av lavere klasse. Dette innebar at Oldenburg-dynastiet kom til å dø ut med ham. Til gjengjeld ga det en mulighet for å forene Skandinavia. I Stockholm var Bernadotte-dynastiet svært interessert i å arve den danske tronen. Selv om stormaktene i 1852 pekte ut prins Christian av Glücksborg som dansk tronfølger, ble det helt frem til Frederik VIIs død i 1863 sosialisert og konspirert for å få endret den danske tronfølgen i bernadottenes favør. Det ville Frederik gjerne også selv. Han hatet prins Christian intenst og forsømte ingen anledning til å gjøre livet ubehagelig for ham.

‍

Karl og Frederik

– sammen var de dynamitt

Omvendt sto den nesten like utsvevende kronprins Karl av Sverige og Norge høyt i kurs hos Frederik, som forsikret Karl at han svært gjerne så ham som sin arving. Ved de danske militærmanøvrene høsten 1856 overlot Frederik symbolsk nok kommandoen over sine egne tropper (som på forhånd var utsett til å vinne) til Karl, mens prins Christian fikk kom- mandoen over det tapende (og tysktalende) korpset. Det er på bakgrunn av Frederiks og bernadottenes gjensidige interesse av en ny arvefølgeordning at en rekke møter mellom Frederik og Karl skal sees. Da Karl XV ble konge ved farens død i 1859, trappet Frederik opp på uanmeldt besøk i Stockholm. Hoffet og svenske politikere ble lite imponert av den tannløse fremtoningen og lystløgnene hans. De var ikke de eneste. Overfor den franske keiser Napoleon III insisterte Frederik på at han deltok i slaget ved Waterloo i 1815 og krevde derfor en fransk utmerkelse. Frederik var sju år da slaget stod. Også den prøyssiske statsmannen Otto von Bismarck bemerket i sine memoarer hvordan den danske kongen «underholdt meg med overdrevne fortellinger om sine erfaringer fra forskjellige slag og beleiringer han aldri hadde deltatt i».

‍

«Én del konge, én del barn og to deler svin»

Lystløgnene var ille, men alkoholkonsumet var verre. Under sine besøk i Sverige drakk Frederik så mye at svenske diplomater ble oppriktig bekymret, også fordi favoritten Karl XV forsøkte å holde tritt med sin gjest. Morgen, dag og kveld holdt Frederik det gående ved bordet, «tömmande vid sin ‘Kjær Broder Karls’ sida den ena ‘flaskan’ efter den andra». Karl XVs norske hoffsjef karakteriserte Frederik som «én del konge, én del barn og to deler svin», og la til at «når han blir full ved bordet, pisser han på seg selv og på gulvet». Jo mer Frederik drakk, jo rødere ble han i ansiktet, som til slutt fikk en fiolblå farge, som antydet et nært forestående slagtilfelle. Desto blekere ble svenske diplomater, som fryktet at Frederik ville dø på svensk jord og svenskene beskyldes for å ha tatt livet av ham med vilje for å få klørne i den danske tronen.

‍

Det fikk bernadottene aldri. Frederik døde av alkoholisme, overvekt og diabetes den 15. november 1863, på kanskje det verst tenkelige tidspunktet for dem som ønsket å bruke den danske tronfølgen til å samle Skandinavia. En dansk-tysk krig og en skandinavisk allianse var på trappene, men både allianse og skandinavisk forening ble gjort vesentlig vanskeligere gjennom at prins Christian besteg tronen som Christian IX. Det innledet en ny dramatisk tid i skandinavisk historie. Som om det ikke var nok drama fra før!

‍

‍