I 2016 bevilget Universitetet i Oslo over 80 millioner kroner til en massiv forskningssatsing på Norden. Den tverrfaglige gruppen ledes av Tore Rem. Hovedmålet med prosjektet er blant annet å fremme ny og relevant kunnskap om Norden i internasjonal kontekst. Satsingen består av åtte forskningsområder som skal pågå frem til 2024.  

REN, eller Renewing the Nordic Model, er et av de åtte forskningsområdene og har som mål å undersøke hvordan nordiske land kan fornye sine samarbeidsmodeller slik at de er bedre rustet til å takle kommende globale utfordringer. Midtveis i satsingen tar Magasinet Norden en prat med prosjektleder i REN, Nina Witoszek, og kollega Atle Midttun.

‍

REN inngår i storsatsingen UiO: Norden, hvordan kan man tolke denne satsingen og interessen for Norden i akademia?

– I en verden med Brexit, Trump og opprør mot en råere markedsøkonomi, er det kanskje ikke så rart at det relativt harmoniske Norden får mye oppmerksomhet igjen. Dette slår også inn forskningsmessig. Kynikere hevder at satsingen på å studere seg selv kan virke narsissistisk og navlebeskuende. Vi mener at en kritisk gransking av en modell som fungerer relativt bra, er en betingelse for den nordiske modellens fornyelse.  

Kan dere fortelle litt om UiO: Norden og REN-prosjektet, hvorfor er den nordiske samarbeidsmodellen et aktuelt forskningstema i dag?

Vår omfortolkning av den nordiske modellen – basert på en tverrfaglig romanse mellom humaniora, samfunnsfag og evolusjonsbiologi – har to hovedinspirasjoner. Den første kommer fra den såkalte «tredje bølgen» i evolusjonsbiologi som har fokusert på hvordan samarbeid kan ha stor og sterk betydning i konkurransen for å overleve. Denne skolen innenfor biologi gir et alternativt til den rå og forenklede darwinismen som forbindes med maksimen: «Den sterkeste overlever.»  

Den andre inspirasjonen bygger på historiske studier som framhever kulturelle verdier og praksiser som grunnlaget for det fellesskapet de nordiske samfunnene hviler på. Samarbeidskultur, omsorg for de svake, frihet og demokrati, har vært formidlet via skolegang, kulturelle fortellinger, og bonde- og arbeiderbevegelser. De har spilt en avgjørende rolle for å opprettholde robustheten til den nordiske modellen i møte med stadig nye utfordringer. Vi hevder at den nordiske modellen er robust så lenge den samarbeidsorienterte og prososiale kulturen står sentralt i undervisning og i samfunnsverdier. Atle Midttun og jeg har til og med formulert en handelsregel 2.0: For hver deregulering og kommersialisering må det bygges inn balanserende fellestiltak, og det kulturelle felleskapet må styrkes.

Kan dere fortelle om samarbeidsmodellen?

Kulturer, imperier og land som stopper å samarbeide begynner å desintegreres. Det er nok å se på sekteriske kriger i Midøsten eller en samfunnspolarisering i Trumps USA. Vi lever i en farlig verden, som krangler, fragmenterer og pulveriserer samarbeid. Dette er ironisk, fordi den eneste måte å takle dagens utallige kriser på, er gjennom et tettere internasjonalt teamwork. Dette gjelder spesielt klimautfordringer: Uten et orkester av internasjonale aktører går vi til grunne. Derfor prøver vi, i en forlengelse av vårt prosjekt, å granske statusen i de nordiske «folkehjem»: deres integrasjonskrise, evnen til å skape samarbeid og et solidarisk felleskap.      

Vi argumenterer for at den nordiske modellen leverer produktivitet og rettferdig fordeling gjennom et samspill mellom konkurranse og samarbeid på forskjellige nivåer. Denne modellen står i kontrast til den nyliberale modellen, som baseres på konkurranse på alle nivåer. Vår påstand er at den nordiske modellen – med sin pragmatiske navigering mellom markeder og samarbeid på forskjellige nivåer – er i stand til å høste konkurransefortrinn ved samarbeid.

‍

‍

Historisk, hvilken posisjon har de nordiske velferdsstatene hatt i den globale økonomien?

Våre studier viser at et av de mest kreative nordiske initiativene har vært deres evne til å kombinere sterke velferdsstatstradisjoner med nyliberalt samfunnsansvar eller Corporate Social Responsibility (CSR) for å vinne internasjonal innflytelse for nordiske velferdsverdier.  

CSR har blitt en attraktiv mulighet til å utvide nordisk innflytelse, der internasjonal lovgiving og tradisjonelle velferdstiltak ikke lar seg gjennomføre. I tråd med Nordens tradisjon for pragmatisk kobling mellom marked og politikk, har CSR i nordisk sammenheng blitt et felles prosjekt fremmet av industrien og staten – et samarbeidsopplegg for sosial og miljømessig oppgradering av økonomien. Denne formelen ser ut til å ha virket. Studier av nordiske selskapers CSR-resultater viser at Norden – sammen med sveitsere og fulgt av Storbritannia og nederlendere – har vært toppscorerne.

I møte med det globale markedet, hvilke utfordringer står det nordiske samarbeidet overfor?

Alle land, inkludert de «beste land i verden», må takle digitalisering, kommersialisering og overvåkingskapitalisme som vet alt om våre vaner, drømmer, til og med politiske og seksuelle preferanser. Vi i Norden må beskytte oss bedre mot den alt-vitende kapitalismen som forandrer mennesker til varer. Videre er vi nødt til å lære hvordan vi kan leve med flyktninger, klimakrise og store autoritære makter som Kina og Russland, uten å tape våre friheter og våre verdier. Disse truslene krever ikke bare politiske eller teknologiske løsninger: Disse utgjør den største kulturelle utfordringen for Norden i moderne historie. Uten et presist program for hvordan vi skal forsvare våre kulturelle verdier som styrker samarbeid, fellesskap og samfunnsintegrasjon, vil vi gradvis bevege oss mot den nyliberale modellen og rovkapitalisme.  

Hvordan kan Norden overkomme denne utfordringen?

Vi mener at det er svært viktig å fokusere på nordiske borgeres og medborgeres følelse av hjem og hjemløshet. Vårt utgangspunkt er at målinger av sosiale ulikheter, eller fattigdom, er mangelfulle fordi de ikke viser reelle spenninger i den nordiske modellen. Det er belegg for at folk tåler ulikhet så lenge de føler seg “hjemme”, har et trygt og meningsfullt liv og deres verdighet er respektert. Problemet er at felleskapet, tilhørighet og verdighet ikke skapes av mer byråkrati, facebooking og digitalisering. De skapes ansikt-mot-ansikt, i små lokale samfunn, de må stå sentralt i nye, kreative samarbeidsmodeller og med en etikk basert på arbeidet for det felles beste.        

Om dere skulle spå i fremtiden, hvordan ser den nordiske samarbeidsmodellen ut om ti år?

Vi vil helst ikke spille profeters rolle: Skjebnen til berømte spåmennene – fra Nostradamus til Fukuyama – viser at de gjør interessante feil og skaper mye støy og forvirring. Vi har mer tro på økonomen John Maynard Keynes som sa: «In the long run we are all dead.» Men før vi dør, er vi forpliktet til å overlevere den kulturelle arven som har skapt de nordiske velferdssamfunn til neste generasjoner.      

‍