Tekst: Joakim Reigstad

‍

Jeg beklager hvis jeg sårer noen nå, men nordisk samarbeid virket verken «sexy» eller spesielt engasjerende. Hva skulle de nordiske landene snakke sammen om? To land sto utenfor EU. To land sto utenfor Nato. Det var kanskje bare kulturpriser man kunne enes om.
‍

Det har skjedd mye på ti år. Veldig mye. Selvsagt har krigen i Ukraina og nå krigshandlinger i Russland – veldig tett på nordisk territorium, gjort sitt til at man har et økt behov for en felles front mot en ytre fiende.
‍

Det virker som det er en helt annet stemning på nordiske toppmøter nå. Det er også en helt annen interesse for hva som kommer ut av slike møter. Hvordan de nordiske landene skjøtter, seg betyr noe for de andre. Hvis de nordiske landene roper med «en og samme tunge», er det lettere å bli hørt der ute i verden.
‍

Men nordisk samarbeid handler vel ikke bare om sikkerhet- og forsvarspolitikk?
‍

Det handler vel også om å bygge ned grenser? Om å enes om felles løsninger?
‍

Vedtaket fra 2017 om å bli verdens mest bærekraftige og integrerte region innen 2030 står der fortsatt som et slags fyrtårn for nordisk samarbeid. Men fyrtårn skal man styre etter. Ikke styre mot.
‍

Akkurat nå kan det virke som om det går litt tregt og rett mot skjæret. Tidligere i år havnet jeg i en litt opphetet diskusjon med andre norden-entusiaster. Vi snakket om hvordan mediene kan bli bedre på å fange opp det nordiske perspektivet. Altså utover at vi alltid bruker Sverige og Danmark som eksempler når vi får til noe bedre eller dårligere i Norge (og bare så det er nevnt, svenskene og danskene gjør akkurat det samme).
‍

Et diskusjonsforum for redaktører og mediepersonligheter var det en som foreslo.
‍

Jeg er litt usikker på om det er å styre mot fyrtårnet – ikke etter det.
‍

Det er nok ikke et diskusjonsforum den svenske tiåringen på ferie i Danmark trenger.
‍

Det er nok ikke et diskusjonsforum den svenske ingeniøren som får jobb i Norge trenger. Det er nok ikke et diskusjonsforum ukependleren mellom to nordiske land trenger.
‍

Jeg kunne fortsatt, men la meg heller ta noen eksempler.
‍

Det er en tydelig generasjonskløft i skandinavisk språkforståelse. Dette er superenkel observasjonsbasert forskning: Min generasjon (millennials) og de som er eldre holder på sitt språk i møte med andre skandinaver. Yngre folk derimot, slår stort sett over til engelsk uten engang å prøve.
‍

Skyldes dette bare at språket på sosiale me- dier og i spillverden i stor grad er engelsk? Jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg tror det også handler om hvilke prioriteringer skolene gjør i de forskjellige landene.
‍

Jeg husker godt at vi på flere klassetrinn måtte lære svensk og dansk under min skolegang. Det hjalp selvsagt også at vi både så svenske og danske TV-serier uten dubbing. Bør man kanskje prioritere skandinavisk språkopplæring sterkere i skolen, nå som Emil i Lønneberget ikke er en av favorittfilmene for flertallet av norske barn?
‍

Det er også praktiske utfordringer for folk som beveger seg i Norden. Å flytte er på papiret lett, men i virkeligheten er det en lang og omstendelig prosess med å skaffe nytt personnummer eller å bytte bank. Reglene og rutinene for boligleie eller -kjøp er også helt forskjellige.
‍

Landene har ikke systemer som snakker sammen (med unntak av en delvis løsning for mobile pengeoverføringer). For min egen del må jeg betale min norske bank 50 kroner hver gang jeg skal overføre penger mellom norsk lønnskonto og svensk brukskonto. Det er ikke det at det er snakk om en formue gjennom et år. Men er det nødvendig?
‍

Kunne man ha fått et felles nordisk banksystem?
‍

Hva med et nordisk personnummer som gir alle de samme rettighetene uansett i hvilket land man bor i?
‍

Hvorfor er det ikke flere og bedre tog- og flyruter mellom nordiske byer, ikke bare hovedstedene? Hva skjer med nattoget mellom Oslo og København?
‍

Og hva med de nordlige regionene?
‍

Skal man fra Tromsø til for eksempel Kiruna, spesielt vinterstid med hyppige stengte veier, må man fly til Narvik og ta Ofotbanen (hvis den i det hele tatt går). Alternativet er å fly via Oslo eller Stockholm. Det høres verken bærekraftig eller spesielt økonomisk gunstig ut for andre enn flyselskapene.
‍

Hvordan kan slike melkeruter være et uttrykk for en integrert region?
‍

Under koronapandemien virket det som om de nordiske landene glemte alt om nordisk samarbeid i et slags nordisk mesterskap i færrest smittetilfeller. Det ble satt soldater på grensen. En times tur inn i de svenske skoger endte med fjorten dagers karantene. (I mellomtiden var det folkevandring til Nordmarka …)
‍

Å vifte med en seks timer gammel dansk koronatest hjalp ikke en tøddel på Svinesund. Der ble det ny test og ny kø. Hvor er fornuften i det?
‍

Hvorfor fant man ikke heller et felles nordisk system for smittesporing? Et felles nordisk system for testing og karantene?
‍

Det er slik man blir verdens mest integrerte region i løpet av fem år.
‍

Ikke ved å ha nok et seminar med folk som allerede er Norden-venner.
‍

Spørsmålet er om den politiske viljen er der.