Tekst: Embret T. Rognerød. Foto: Terje Heiestad.

– Jeg vil gjøre dette huset verdensberømt. Drømmen er at vi skal få plass til så mange av verdens språk som mulig, sier Vigdís Finnbogadóttir, og former u-en på en nærmest plettfritt dansk.

Når Magasinet Norden intervjuer Finnbogadóttir på instituttet hennes, farger et ruskete høstvær landskapet grått. Bygningen – et topp moderne, men på ingen måte prangende bygg på universitetsområdet i Reykjavik – åpnet i april i fjor.

Huset er kanskje nytt, men faren hennes var professor her, og Vigdís Finnbogadóttir har hatt sterke bånd til universitetet hele livet. Det nye bygget er ment som en forlengelse av historien og engasjementet: En fast utstilling i første etasje minner besøkende om det historiske valget i 1980, da hun ble den første valgte kvinnelige statslederen i verden.

‍
– Følte du et ansvar som første kvinnelige president? spør fotografen.

– Ja. Jeg oppdaget at jenter kom til meg og sa: «Du er et forbilde for oss.» Unge kvinner tenkte «hvis hun kan, kan jeg». Det gav kvinner over hele verden styrke.

På mange måter ble hun skjøvet ut i jobben, mener Finnbogadóttir selv.

‍

‍

– Vi hadde den kvinnefrie dagen i 1974. Vår herre skjenket oss sol over hele Island. Alle kvinner som jobbet, deltok. Ektemennene visste det nok, men aksjonen var «hysj, hysj». Kvinner gikk opp til sjefene sine, for eksempel til bossene i fiskefabrikken og sa at de skulle gå ned og «møte venninnene sine på torget». Alle sjefene sa: «Ja, bare gå.» De mannlige sjefene tenkte ikke engang på at det ble fullstendig arbeidsstopp på Island, når kvinnene forlot jobb, tror Finnbogadóttir.

– Bankene måtte stenge, for mens banksjefene satt øverst, var det kvinnene som satt i resepsjonen i første etasje. Fiskefabrikkene ble lammet. Samfunnet stoppet opp. Tusentalls kvinner sang sammen i sola. Etter denne dagen mente man at det var umulig å ha presidentvalg seks år senere uten en kvinnelig kandidat.

I debatten om hvem vedkommende kunne tenkes å være, dukket navnet til Vigdís opp stadig oftere. På dette tidspunktet var hun teatersjef i Reykjavik.

‍

– Jeg husker at jeg gikk ned trappene under en generalprøve og fikk høre fra de mannlige skuespillerne: «Skal du bli president?» Etter hvert kom det mange mennesker til teateret som ville snakke med meg. Til slutt ga jeg opp og stilte. Det er en underlig historie.

‍
– Hvor langt har vi kommet med tanke på kvinnelig representasjon i politikken?

‍

– Verden har i hvert fall ikke blitt verre av at kvinner har kommet i maktposisjoner. Desto flere kvinner, desto bedre. Det har vi forstått i Norden. Kvinner har et fredelig syn på verden. Men det er fortsatt store deler av verden som ikke har forstått kvinners styrke.

‍

Bandt språk og politikk sammen
1980– 1996. Vigdis Finnbogadottir satt hele 16 år som president. To år etter, i 1998, utnevnte UNESCO henne til Goodwill-ambassadør for språk. Utnevnelsen var også en anerkjennelse av at engasjementet for språk og kultur var forbundet med den politiske kampen for kvinners rettigheter.

‍

– UNESCO mente at jeg alltid i mine taler har henvist til språkarven, sier Finnbogadóttir og følger opp med en digresjon, eller et slags læreeksempel:

‍

– Hvis du mangler evnen til å tale om noe, gå til Snorre. Håvamål og Voluspa kan man alltid henvise til.

– Når oppdaget du at språk var viktig for deg?

‍

– Det skjedde med en gang jeg begynte å lese. Jeg ville ut og se verden. Da jeg var 10–12 år, drømte jeg om å være kaptein på et skip. Men på skolen sa alle til meg at «det kan du ikke, lille venn, for du er jente». Derfor er det blitt sånn at når jeg hør er en flykaptein, som sier: «Hallo, dette er kapteinen som snakker, mitt navn er Sigridur Sigurdsdottir», så sitter jeg og gråter. Bare av tanken på at en kvinne nå kan styre et fly, mens jeg fikk høre at jeg aldri kunne bli kaptein.

‍

‍Et gjennomsiktig språk

Formålet til instituttet hennes er å øke kjennskapen til verdens språk og kulturer og bevisstheten rundt hvor viktig denne kunnskapen er. Med ønsket om et verdensomspennende institutt skulle man kanskje tro at de små, nordiske språkene ikke spiller en særlig stor rolle. Men dette avviser Finnbogadóttir.

– Det er veldig nyttig for islandsk og nordisk identitet å ha et institutt som samler verdens språk i Norden. Og å få dette huset verdensberømt.

Kulturen er alltid det viktigste bindeleddet i samfunnet, også i det nordiske, mener Finnbogadóttir.

‍

Derfor synes hun det er grunn til bekymring, når København universitet kutter ut undervisningen i norrønt, moderne islandsk og færøysk.

‍
– Det er idiotisk og veldig synd, sier Finnbogadóttir.

‍

Det finnes i dag rundt 6000 språk i verden. Halvparten av disse står i fare for å forsvinne innen slutten av dette århundret. Instituttet i Reykjvaik er også ment som en motgift mot denne utviklingen.

‍

– Det ironiske er at mange språk forsvinner fordi de sterkeste, offentlige språkene som barn lærer på skolen, tar over.

‍

– Språk og kultur tones gjerne ned i samfunnsdebatten, til fordel for økonomi og realpolitikk. Hvorfor trenger vi å prioritere det språklige mangfoldet?

‍

– Fordi språk er identitet. Språket er en del av alle mennesker i verden.

Finnbogadóttir smiler og kommer med et slags anekdotisk eksempel:

‍

– Jeg leser alt som står på trykk. Jeg leser oppskriften på sukkerposen. Språket er i alt, og det er det som er så vidunderlig. Å lære språk er nøkkelen til forståelse og overlevelse.

‍

– Taper vi egentlig noe på å snakke engelsk med hverandre i Norden?

– Ja. Vi har en samhørighet i Norden. Først og fremst på grunn av to ting: Språket vårt og den geografiske beliggenheten.

‍– I dag snakker man ofte om den sterke nordiske merkevaren i nordiske sammenhenger. Henger merkevaren Norden sammen med det dere gjør her på instituttet?

– Markedsføringstanken er så kjedelig sterk. Den handler om det materielle, men målet for det nordiske samarbeidet er å bidra til at folk kjenner seg nordiske og føler en samhørighet.

Finnbogadóttir peker på etableringen av Nordens hus i Reykjavik, en institusjon som fyller 50 år i år. Bygget var viktig og ble ekstra velkomment, fordi det kom i det øyeblikket da USA ønsket en militærbase på Island, mener Finnbogadóttir.

‍

– Vi har sterke bånd mellom oss i Norden. Emosjonelle bånd. Hovedsaken i denne sammenhengen er følelsen. At man føler en tilhørighet. Vi er stolte av å tilhøre denne delen av verden, som beundres for sin demokratiske holdning. Du kan dra hvor som helst i verden og si at «jeg kommer fra Norge». Men folk tenker først og fremst at du kommer fra Norden.

‍

‍

Foretrakk å være teatersjef

Presidentvervet på Island innebærer at man er folkevalgt, menikke politisk valgt. Det er kanskje enklere å fremheve kulturen når noen andre tar seg av økonomien. Men Finnbogadóttir bruker likevel det danske ordet «bestemt» for å beskrive hvor nyttige estetiske erfaringer kan være. Hun har en doktrine, som lyder: «En god politiker kan ikke leve uten kunst og kultur.»

‍
Som franskkyndig jobbet Finnbogadóttir i flere somre som turistguide for Saga Tours. Dette var lenge før hun ble president, da turistindustrien på Island opererte i en mye mindre skala enn i dag.

‍

– Jeg ble knyttet til den jobben. Det var kult! Og da jeg reiste rundt før valget i 1980, var det også viktig for meg. Jeg kjente alle delene av landet. Men å være teatersjef er det beste jeg har gjort.

‍
– Hvorfor tror du det var sånn? sier hun og smiler.

‍

– Fordi teateret er øyeblikkets kunst?

‍

– Først og fremst er teateret en analyse av livet og av alle mulige personligheter. Det er så nyttig, fordi du stifter bekjentskap med alle typer mennesker. Teateret er en variasjon over tanker og måter å forholde seg til livet. Jeg tenkte ofte på det da jeg var president og reiste rundt i verden og oppdaget at jeg kunne forstå mennesker. Teater er øyeblikkets kunst, men det er en evighet i det øyeblikket. Ikke glem det.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinet 3/2018. Bli medlem og motta Magasinet Norden gratis fire ganger i året!