Investoren, sjefen for Norges oljefond og kunstsamleren Nicolai Tangen har akkurat lagt på telefonen, håndhilst på journalist og fotograf og tatt imot en bunke utgaver av Norden. Nå blar han effektivt igjennom magasinene. På spørsmålet om han er klar for intervjuet, kvitterer han et enkelt «kjør». 

– Om jeg er kjent med Foreningen Norden? Ja, jeg ble for eksempel veldig glad da jeg hørte at dere tildelte Foreningen Nordens språkpris til Norsken, svensken og dansken

Tangen følger podkasten til Hilde, Hassan og Åsa og har gjort det lenge. Ifølge Tangen er det altfor lite kunnskap om Norden i samfunnet. 

– Til å være så like som mennesker og ha så mye felles historie, vet vi lite om hverandre i Norden. Det er mye samhandel, men vi har liten forståelse for hva som skjer i nabolandet. Spør man den gjennomsnittlige nordmannen eller kvinnen om hva som skjer i nabolandet, så vil ikke kunnskapsnivået være høyt, mener Tangen.

 – Det er derfor jeg liker Norsken, svensken og dansken så godt. Det er et av de ytterst få seriøse forsøkene på å spre kunnskap på tvers av Norden. 

Tangen får spørsmål om hans eget forhold til Norden («– Norden betyr mye for meg, jeg bor jo her!») og om hans beste minne fra Norden («– vanskelig å velge for det er så mange, fra lite luksuriøs jakt i Finland til seiltur i Sverige»).  Det kan virke som om oljefondsjefen synes det er nok småsnakk nå, han tar raskt og presis regi på intervjuet.

 – Den eneste pan-nordiske kunstsamlingen ligger i Kristiansand. Det tenker jeg at passer ganske godt inn i Foreningen Nordens magasin.

 – Altså din kunstsilo?

 – Det er ikke min kunstsilo. 

– Nei, jeg vet. Jeg mente kunstsiloen. 

– Ja, Kunstsilo, det er det eneste nordiske utstillingsstedet – den største samlingen av modernisme i Norden. 

– Ja, Kunstsilo blir selve fokuset i portrettet, den. Vi skulle bare gjennom noen standard spørsm …

 – Kjør. 

Verdens største private samling av nordisk modernisme 

– Enten blir Kunstsilo bra – eller så blir den utrolig bra.

Idet magasinet Norden går i trykken, er Kunstsilo, som inneholder 5500 verk, blant annet malerier, skulpturer og grafikk som Nicolai har brukt halve livet på å samle, bare dager unna offisiell åpning. 

– Bra er nivået til et helt vanlig museum med helt OK utstillinger. Utrolig bra, er hvis du klarer å lage utstillinger som ingen andre klarer å lage. 

Tangen vil ha utstillinger som får folk i Oslo til å tenke: «Hva i huleste er det som skjer der nede, hvordan har de fått det til?»

 – Og da må du ha en fremoverlent kunstledelse, som klarer å løfte prosjekter utenfor Norge og skape relasjoner til andre museer utenfor Norge. Du må ha en kunstledelse som er visjonære og som klarer å bruke samlingen på en spenstig måte. Og da kan Tangens endelige mål bli realisert. 

– Da først kan du ta posisjonen som et av de ledende museene i Norden. Da kan Kunstsilo være med på å sette nordisk moderne kunst på kartet i Europa. Men hva er egentlig modernisme, stilarten som kunstsamleren har lagt sin elsk på? Vi gjør et forsøk på å begynne litt pent.

 – Jeg skjønte det var ett spesielt bilde du var spesielt glad i, innenfor modernismen. Kan du... 

– Tangen har nå reist seg og fortsetter å snakke som om hans siste setning ikke var ferdig, samtidig som han henter to digre kataloger fra samlingen, kataloger på rundt 6,5 kilo. 

– Nordisk modernisme er ikke bare én greie. Det er masse ting, understrømninger. Se her, det begynner på 1910-tallet, med klassisk komposisjon, surrealisme, så har du ekspresjon, så kommer popkunsten, konstruktiv kunst og lyrisk abstraksjon. Er ikke dette bare helt utrolig spennende? 

Tangen stråler. 

– Absolutt ... Men det er vel ett bilde som betyr mye deg, Havnebroen av Rolf Nesch? 

– Jo, jo, men det fordi jeg har brukt så mye tid på å studere det, to år av mitt liv. Og så hang det på veggen hjemme hos meg i London i 20 år, jeg så på det hver dag. Jeg synes det er ekstremt flott. Og nok om det. Tangen vil videre. Oljefondsjefen har brukt 30 år på å bygge kunstsamlingen, men han har ikke gjort det alene. 

– Du kan ikke drive alene, da flyter det ut og blir løst i fisken. Det skjer så mange auksjoner i så mange land, hele tiden. Du må se på bildene, du må vurdere den tekniske tilstanden. Når du skal samle i denne skalaen, må du ha hjelp. Steinar Gjessing har vært en god hjelp underveis. Stein Erik Hagen likeså. 

– Jeg mener at Gjessing er Norges beste kunsthistoriker. Han har vært som en privatlærer for meg, vi har holdt på med dette i 30 år. De fleste seriøse kunstsamlere har rådgivere, men de forteller ikke om det, sier Tangen. 

– De vil fremstå som så veldig flinke selv. Men så har det med å gjøre hvordan man løfter frem andre mennesker. 

– Du gjør det, løfter frem andre? 

– Ja, jeg prøver å gjøre det. Fordi de fortjener det.

Teselskap i de finske skoger Kunstsamling handler om mer enn bare auksjoner og transaksjoner. Det handler også om relasjoner, skal det vise seg. Og tillit. 

– Jeg har drukket mye te med finske enker, forteller Tangen. Han refererer til besøkene til nordiske familier som besitter kunstverk privat. 

– I Finland dør mannfolka tidlig, fordi de sikkert både røyker og drikker. Enkene blir sittende med hele arven, og de er opptatt av at mannen skal få et godt ettermæle. Da drikker man te og prater. Og disse enkene har levd et kult liv, dette er stilige damer, altså, sier Tangen, og understreker raskt etterpå at han ikke reiser rundt og «svindler gamle damer».

 – De må jo bli kjent med deg, finne ut hvem du er og vite at du er en seriøs kunstsamler, ikke en tullebukk. Og det er så langt svært få som tror at Tangen er en tullebukk.

 – For to uker fikk vi jo kjøpt et av Finlands viktigste kunsthåndverk av Wirkkala. Fordi jeg hadde vært der og besøkt familien.

Oljesjef med mange gode historier: Det har vært mange prosjekter, jobber og lidenskaper – men ett prosjekt som ikke har latt seg gjennomføre så langt, er drømmen om egen slakterbutikk. Oljefondsjefen realiserte det nesten en gang, da han så en slakterbutikk som var til salgs. Tangen hadde ikke tenkt å slakte selv, det var ikke det som var poenget.

– Nei, jeg hadde så lyst til å jobbe i egen slakterbutikk på lørdager, kutte opp koteletter til folk og selge dem. Slakterbutikken skulle gå i null, her skulle ingen tjene penger. Null profitt.

– Hvorfor det?

– Det skulle bare være gøy! Og jeg trengte jo strengt tatt ikke pengene. Det viste seg at slakterbutikken allerede var solgt, så «slakter Tangen» ble med drømmen.

På dette tidspunktet tar han frem laptopen og et bilde av en treskulptur på 2,4 x 1,30 meter. 

– Dette er et av Wirkkalas viktigste verk, erklærer han, og studerer det nøye. 

Noen mennesker vil kanskje se en treplate med et mønster i. Tangen ser mye mer. 

– Det er jo bare helt ufattelig fint. Han får frem strukturene i treverket gjennom å jobbe med det. Wirkkala var en av verdens aller fremste kunstnere. Han holdt både på med glass og treskulpturer. Etter hvert som kunstsamlingen har vokst, og Kunstsilo har tatt form, får Tangen og teamet oftere henvendelser fra familier i Norden med noe å vise frem. 

– Familien til Axel Salto i Danmark, for eksempel, har tatt kontakt med oss og spurt om vi vil ha skisser og bakgrunnsmateriale fra bestefaren. Vi har også oppdaget en annen finsk kunster, Vladimir Kopteff. Nå vil familien gi oss tilgang til skisser og annet verdifullt materiale. 

Men hvorfor gjør han dette? Hvorfor blir Tangen så glad av kunst? Hvorfor samle?

 – Kunst er noe annet enn det jeg driver med til vanlig. Det er et sted å lære, slappe av og bli utfordret. Det å samle kunst har vært en stor læreopplevelse for meg. Jeg har truffet interessante mennesker som har en åndelig dimensjon og som er opptatt av kunst. Man får et felles språk. Tangen har også et bankende hjerte for kunstnerne bak verkene: 

– De er selvfølgelig en stor del av det. Å være kunstner kan bety dårlig med penger, dårlige kritikker og dårlige nerver. Jeg føler med kunstnerne.

Kunst og karma 

Akkurat det med kritikk har Tangen fått kjenne på kroppen også. Kanskje er det derfor han føler sånn med kunstnerne. Det har vært mye bråk under prosessen med å bygge Kunstsilo i Kristiansand. Hvordan var det?

– Nei, det er ikke trivelig å stå i noe sånt! Men jeg fikk god øvelse iå stå i skrik og ståk som var veldig nyttig da jeg fikk denne jobben. Han refererer til jobben som leder for Oljefondet. 

– Jeg hadde aldri klart å stå i det bråket med denne jobben, hadde det ikke vært for at jeg hadde fått litt øvelse først. Kunstsiloen ga meg verdifull trening på å stå i negativitet. Tangen har en helt spesiell bank han tror på, når det gjelder negativ og positiv avkastning. Nemlig karmabanken. 

– Når du gjør en god gjerning, går det inn i karmabanken. Når du trenger det, kan du hente ut. Ettersom det var så mye negativitet i forkant av Kunstsiloen, kommer dette nå tilbake som positivitet. Alle som var negative, vil bli ekstra positive som følge av «Karmabankens» lover, mener han. 

Til alle skeptikere har Tangen følgende beskjed å gi: 

– Kom ned og besøk det! Ikke uttal deg om det du ikke har sett. Når du kommer inn der, kommer du til å tenke: «Dette er altfor kult til å være Kristiansand – hvordan kunne jeg ha vært imot dette?» Fart er en livsstil Tangen har donert hele resultatet av livet som kunstsamler til Kristiansand kommune. I løpet av sitt 57-årige liv har milliardæren og visjonæren prøvd ut mye. Fart er et premiss for å få til det man vil, sier han.

 – «Speed is a mindset». Du kan gjøre det med en gang – eller du kan vente. Og jeg tenker det er best å gjøre det med en gang. Tangen er kjent for å være raskt på ballen og bruker for øvrig cirka ett minutt i snitt på å svare på en e-post – fra han mottar den.

 – Når du svarer på e-post i løpet av ett minutt, så kan du svare ett ord eller én linje. Og alle blir veldig imponert. Venter du i fem timer, må du svare et avsnitt for å være høflig. Venter du én dag, må du svare en hel side. Du sparer tid med å være kjapp, kvitterer han. Én ting som Tangen gjerne skulle gitt Norden, er mer fart. 

– Det er alt for mye unødvendig byråkrati i Norden. Hele Europa er faktisk unødvendig byråkratisk. Problemet med dette er at det er altfor lite vekst, for mange reguleringer, for få nyvinninger og ambisjoner. Det går for treigt. Vi kommer bak Amerika og Asia. Man kan gjerne se Norden som helhet når det gjelder industri og forretninger, men det er store variasjoner mellom landene, understreker Tangen. 

– Vi ser det på mange måter, vi ser hvordan bedrifter er ledet, hvilke industrier de holder på med, hvordan bedriftskulturen varierer og at eierskapsstrukturene er forskjellige. I Norge er eierskapsstrukturen slik at det er stort statlig eierskap i de store bedriftene. I Danmark er det stort innslag av stiftelser, som Carlsberg-stiftelsen. I Sverige er det familiene, som Wallenberg-familien som er viktige, og i Finland er det en kombinasjon av familieeid og børsnotert som gjelder. Og det gir forskjellige måter å tenke på. 

– Det gjør at man er mer langsiktige i Sverige og Danmark enn i Norge. Danmark er også kanskje litt mer formelt og hierarkisk. Og så er kanskje Norge og Sverige litt likere, men måten å lede på – at ting må forankres veldig bredt, og det at ting er konsensusdrevet – det er likt i Norge og i Sverige. Det har som ulempe at det tar mer tid, men fordelen er at når man har tatt en beslutning, er det flere som er med på den. Problemet er uansett at det går for treigt, mener mannen med «speed is a mindset» som motto. Han drar en sammenligning om maurtuer.

 – Jeg synes forskning på maurtuer er interessant. En maurtue varer i cirka 15 år. Hastigheten i en maurtue synker kraftig med årene, og etter 15 år går maurtuer skikkelig seint, og da kommer nabomaurtua og spiser den opp. Tangen mener at fart er en kraft som gjør oss sterkere. 

– Jeg ville absolutt fått opp farten litt i Norden. Du ser at organisasjoner som tar hurtige beslutninger, tar bedre beslutninger. Og det er en kjent sak fra for eksempel romforskning, at hvis noe henger bra sammen, gjør fart at det henger enda bedre sammen. Men er det dårlig, vil fart gjøre at alt faller fra hverandre. Fart, vekst, utdanning og optimisme er fire viktige komponenter i oljefondsjefens liv og virke. Spesielt det siste, egentlig. 

– Mennesker klarer ikke alltid å se muligheter. De ser nedsiden av ting. De tenker det verste. De tenker: «Det kommer aldri til å komme 50 000 besøkende til Kunstsilo.» Mitt liv handler om å se på oppsidene. Det gjør faktisk det. Jeg tenker det vil komme 150 000 besøkende.

Tekst: Karoline Sandborg

Foto: Charlotte Sverdrup

‍