Tekst: Marte Østmoe

‍

Den DNA-testen synes jeg du skal ta, sier broren min.
‍

Hadde ikke det vært spennende, da? legger faren min til.
‍

Jeg tygger på det og filosoferer. Dette med tilhørighet og slekt handler det bare om genetikk? Felleskap, bånd og tilknytning, er det bare DNA-molekyler eller handler det også om følelser?
‍

En gang, under studietiden min, var jeg i Luxembourg. Ungdommer fra alle land i EU var samlet der for å lage en felleseuropeisk studentavis. På kursets siste dag var bordet dekket for en festmiddag, men midt under svinekammen kjente jeg at noen stirret på meg. Pekte de ikke også? Jo visst pekte de! Nå pekte de igjen. Det var Latvia, Estland og Litauen, tre jenter fra øst.
‍

Til slutt sprakk de og måtte spørre:
Er du en av oss?
Latvia, Estland og Litauen nikket synkront og mente det var noe med kinnbena, midtskillen og det tykke håret.
‍

Latvia, Estland og Litauen? Jeg hadde da ingen aner der? Eller?
‍

Hvor kom familien min egentlig ifra?
‍

Broren min var den første i familien som virkelig ville vite. Broren min er storebror. Hans mandat er å være presis, konsekvent, og ja, først. Faren vår ville ikke være dårligere. Sammen tok de en slik test. DNA.
‍

Men hva så med meg? Kunne jeg ikke regelrett bare støtte meg til deres resultat?
‍

Broren min og faren min fikk svarene tilsendt i en konvolutt over havet. I Amerika har de svaret på det meste. Broren min åpnet brevet med en kniv.

‍

– Var det ikke det jeg visste, ropte han, og slo ut med armene: – Jeg er italiener! Faren min var mer avstemt. Faren min er alltid mer avstemt, nesten nedstemt, stillere enn skogene, mørkere enn mose.
‍

På nytt dukket han ned i papirene, to øyenbryn ble til ett, og barten vokste som om den var av skjegglav. Ropte ikke, hvisket ikke. Riktignok kunne han påkoste seg et lite spørsmålstegn, men uttalte landet like flatt som åkrene omkring ham:
‍

– Finsk?
‍

Amerika hadde talt. Broren min var litt italiener. Faren min var mest finsk.
‍

Så mye greier, for så innlysende informasjon, tenkte jeg.
‍

På den andre siden av elva der faren min bor, ligger nemlig Finnskogen. Mange finner slo seg ned der en gang på 1600-tallet. At noen også skal ha rodd over og funnet seg en kjæreste, trenger en ikke å være amerikaner for å forstå.
‍

At broren min er italiener, er heller ingen bombe.
‍

Igjen reiste spørsmålet seg, måtte jeg virkelig ta en slik test? Hva var i så fall vitsen?
‍

Er det ikke nettopp i spørsmålene og det uvisse kunnskapen ligger?
‍

For faren min er alt ved det samme gamle. Ingen feiring, ingen rop. Broren min tar det annerledes. Triumferende setter han to streker under både resultat og bevis. Det er i Roma han hører hjemme. Med god samvittighet kan han heretter både drikke vin, gestikulere, gafle i seg spagetti og rope det ut: Brava! Brava!
‍

Hva med meg? Hvor hører jeg hjemme? Vil ikke vite. Vet allerede så inderlig vel.
‍

Det er en himmelhøy gran i Finnskogen jeg trenger. Til den skal jeg lene meg bakover og være litt stille.

‍