Av: Troy Kaiser   

‍

Når vi leker med ideen om en nordisk union, en forbundsstat bestående av nordiske land og territorier, er det mye å glede seg over.

Vi kan begynne med å glede oss over imponerende statistikk, for eksempel, og de uendelige mulighetene som ville ha kommet med en slik union. Vi kunne samkjørt krisestrategier og transportplaner og styrket den kulturelle utvekslingen mellom landene våre. Vi ville hatt en BNP på 1,521 billioner dollar for en befolkning på 27 millioner mennesker.  

Det er mange fordeler vi kunne ha debattert, men det som preger debatten om en nordisk union i dag, er de nordiske landenes internasjonale forpliktelser, hovedsakelig til EU og NATO. Sistnevnte har opplevd prøvelser de siste årene, prøvelser som Russlands anneksjon av Krim, et mer ustabilt USA og kjølige forhold mellom alliansemedlemmer som Hellas og Tyrkia. Det er økt global usikkerhet og for dem av oss som er entusiastiske om ideen om et føderalt Norden, er NATO-spørsmålet verdt å se nærmere på.  

Det er mye som raskt kan endre seg på den internasjonale scenen og det er vanskelig å si hvordan det politiske landskapet ser ut om et tiår eller to. Verden beveger seg fra en unipolar til en mer multipolar orden. Med tanke på NATOs nevnte prøvelser de siste årene, er det verdt å undersøke fordelene og ulempene med et nordisk NATO-medlemskap, versus et mer nøytralt alternativ for et forent Norden.  

‍

‍

Et forent Norden – med medlemskap i NATO?

Det finnes fordeler med et NATO-medlemskap for en nordisk union. For det første har Finland og Sverige fått et mer nært forhold til NATO de siste årene. Samarbeidet med NATO har økt, og landene regnes som ‘Enhanced Opportunity Partners’ for alliansen. Det vil si at landene vil kunne samarbeide mer med alliansen på krisehåndtering og bistå i oppdrag. Dette gjør Finland og Sveriges vei til alliansemedlemskap enklere, om de skulle ønske det. Hadde hele Norden vært i NATO ville det gjort militært samarbeid med resten av Europa og USA lettere. Det burde også nevnes at med en nordisk union i NATO hadde vi blitt et sentralt medlem i alliansen med mer innflytelse over dens agenda.

Med et offensivt Russland har landene måttet revurdere sin nøytralitet. Finland sin utenrikspolitikk under den kalde krigen ble i stor grad preget av dens nøytralitet, som den var nødt til å velge etter press fra Sovjetunionen. Selv om landet fortsatt i stor grad opprettholder nøytralitet, har Finland via sitt EU-medlemskap beveget seg nærmere vestlige interesser, for ikke å glemme mange EU-lands ønsker om en europeisk hær.  

Med det i tankene ville det også vært klare ulemper med et NATO- medlemskap. Afghanistan har falt tilbake til Taliban, etter 20 år med konflikt. Et NATO-medlemskap knytter medlemmene opp til de alliertes ambisjoner, særdeles USAs. Forpliktelsene som kommer med alliansen kan være upopulære, og skal vi tro meningsmålingene, har støtte for medlemskap sjelden vært høyrene enn cirka en tredjedel av finner og ofte et knapt mindretall av svensker, selv om støtten har økt litt over årene i Sverige.  

I tillegg opplever vi et USA som i større grad er opptatt av sine egne utfordringer og som forlanger mer fra sine allierte, blant annet høyere pengebruk på forsvar. Det hjelper heller ikke alliansen når Tyrkia kjøper S-400-luftvernmissiler fra Russland. Dette er bare noen av faktorene som får en til å stille spørsmål om NATOs overlevelsesevne de kommende årene og dermed om alliansen vil være det beste for Norden.  

‍

Et forent og nøytralt Norden – et bedre alternativ?

Alternativet til NATO vil være et Norden med mer nøytral forsvars- og utenrikspolitikk. Minuset med å stå utenfor alliansen er selvsagt at forsvarsgarantien med NATO-medlemskap forsvinner. Det er ikke for å si at Norden står uten venner i Europa som ville ha støttet oss på ulike vis i en krisesituasjon. Den strategiske viktigheten til øyer som Gotland og Svalbard ville blitt til særdeles stor hodebry.

Det finnes også plusser ved å velge nøytralitet. Med et felles nordisk forsvar kan vi flytte og konsentrere styrker der det er strategisk nødvendig og sammen stille sterkere militært.
Som en nøytral forbundsstat kunne de nordiske landene spille på styrkene til hverandre, og organisere det som sammensatt blir en imponerende militærstyrke på en måte som ville ha maksimalisert vår forsvarsevne.  

Sverige er et relativt suksessfullt eksempel på nøytral utenrikspolitikk, ettersom landet har holdt seg unna store internasjonale konflikter i over 200 år. Andre nordiske land har prøvd den samme strategien, men feilet, med andre verdenskrig som et eksempel. Med en nordisk union kunne man motarbeidet stormakter som forsøker å få overtaket på enkelte nordiske land og sammen forpliktet seg til en nøytral utenrikspolitikk. Det ville fortsatt vært nødvendig å opprettholde et robust forsvar, og Sverige har selv gått inn for å øke forsvarsbudsjettet med mange milliarder de kommende årene. Et tettere nordisk samarbeid på forsvar er dessuten noe som allerede har bred støtte fra mange partier i Norge og Norden.

Alt i alt er spørsmålet om NATO eller nøytralitet et omfattende og viktig spørsmål som vi bare så vidt har dyppet tærne i. Uavhengig av hvordan det geopolitiske landskapet utvikler seg, finnes det uansett en mulighet for et forent Norden – enten i eller utenfor allianser. En nordisk union vil selv kunne bestemme hva slags internasjonale forpliktelser den vil binde seg til, og hvordan den best kan bruke sin innflytelse til å fremme menneskerettigheter, demokrati og egalitet.  

‍

Denne artikkelen stod først på trykk i Norden, Foreningen Nordens medlemsmagasin.

‍