– Sånn er det i Sverige også. Alle marinefartøy har et bilde av kongeparet om bord, og det skal alltid henge på et skips innervegg slik at det er best mulig beskyttet fra ytre angrep. Eneste forskjell er altså at på Helenas faste fartøy heter kongeparet Silvia og Carl Gustaf.

I fire dager har den svenske navigasjonsoffiseren seilt under norsk flagg. Som utvekslingsoffiser gjennom NORDEFCO skal hun tilbringe to uker om bord på KNM Hinnøy, og delta i deres arbeid med minerydding langs norskekysten. På norsk havbunn ligger fortsatt om lag 15 000 udetonerte miner fra 1. og 2. verdenskrig, og opprydningen er krevende.  

• NORDEFCO er rammen for det nordiske forsvarssamarbeidet og ble etablert i desember 2009. Et hovedmål for NORDEFCO er å bevare og videreutvikle landenes militære kapabiliteter og operative evne gjennom kostnadseffektivt samarbeid. Kilde: Regjeringen.no

– Det fine med å være på utveksling via NORDEFCO er at jeg får mulighet til å være observatør. Jeg får følge både mineryddingsdetaljen og navigasjonsdetaljen, som jo er mitt spesialfelt. Til daglig seiler hun på et svensk mineryddingsfartøy som heter HMS Kullen. Hovedoppgaven da er minerydding i Østersjøen, der antallet gjenværende miner antas å være så høyt som 60 000.  

‍

Ulikt farvann

– Veldig mye av det vi gjør er likt, men man har jo ulike metoder for ulike miljø. Norge og Sverige har jo litt forskjellige kystlinjer så prosedyrene har utviklet seg forskjellig. Da noterer jeg meg metoder og opplegg som kan ha overføringsverdi. Når jeg kommer hjem skriver jeg en rapport og formidler erfaringene fra oppholdet her til mine svenske kolleger.

Skipssjef Stian Berge på KNM Hinnøy har selv hatt stort utbytte av å være på NORDEFCO-utveksling til et svensk marinefartøy. Han setter pris på å ha fenrik Andersson med på laget i et par uker og påpeker at erfaringsutvekslingen går begge veier.

– Det er interessant å diskutere forskjellige måter å gjøre ting på. Noen av forskjellene kan vi også dra lærdom av. I tillegg er det selvsagt et viktig moment å bygge relasjoner når vi har utvekslingsoffiserer ombord. Minekrigsmiljøet er relativt lite, så de fleste vi møter på møter vi igjen i en eller annen sammenheng, sier han.

Andersson forteller at det å møte et annet nordisk fartøy på øvelse er noe helt spesielt.  
– Vi blir alltid veldig glade når vi møter en norsk båt, sier hun. – Da hopper vi på radioen og snakker skandinavisk med hverandre. Det er nesten litt rørende, i hvert fall hvis man har vært lenge ute.  

Verneplikt – og ikke

For selv om det finnes forskjeller nok til å gi fruktbar erfaringsutveksling er det først og fremst likhetene som er påfallende, synes Andersson. Mange av de norske offiserene hun blir kjent med på Hinnøy har gått på de samme fellesnordiske kursene, vært med på de samme øvelsene .

– Selv gjennomførte jeg førstegangstjenesten i Sverige i 2008, året før NORDEFCO ble etablert. For meg er det helt naturlig at det finnes et tett samarbeid rundt opplæring og kursing, sier hun, men peker også på at nordisk forsvarssamarbeid var tett også før den tid.

Men en ting er uvant. I 2010 fjernet nemlig svenskene verneplikten. Både skipssjef Berge og fenrik Andersson peker på ulikheten i verneplikt som den mest fremtredende forskjellen mellom norske og svenske skip.  

– Norge har vernepliktig personell ombord på fartøyene, mens Sverige satser på vervet personell istedenfor. Det vil naturlig nok skape en noe høyere snittalder ombord, som igjen kan prege kulturen, sier Berge. Men det er også det eneste som virkelig skiller.

– Utover verneplikt, oppfatter jeg en ganske lik kultur mellom spesielt norske og svenske mineryddingsfartøy, sier han.

Spesielt interessert

Når vi snakker med Helena Andersson igjen etter at hun har mønstret av den norske minerydderen er konklusjonen at hun etter bare to uker følte seg så hjemme at hun lett kunne fortsatt. Personlig skulle hun gjerne sett at de nordiske styrkene ble enda tettere sammenvevd.  

– Jeg har norsk kjæreste og har i fem år pendlet mellom Norge og Sverige, så for min del kunne de gjerne slått seg sammen, ler hun.

Men engasjementet hun har for nordisk forsvarssamarbeid handler ikke utelukkende om familielogistikk. Andersson har bodd flere år i Russland og skrev i 2013 sin bacheloroppgave på det svenske militærakademiet om norske og russiske strategier og marine styrker i nordområdene. Analysen ble ansett som så grundig og interessant at hun vant en pris for den.  

‍
– Mye har skjedd siden den gang, påpeker hun og mener det nå kunne vært interessant å se nærmere på den samlete nordiske stridskreftene i nord og i Østersjøen. Men før hun eventuelt slår seg på videre studier av nordisk forsvarssamarbeid skal hun tilbake til hjembåten Kullen og dele erfaringene fra Hinnøy og norskekysten.  
Hva de to skipene kommer til å gjøre hvis de en dag treffes på en nordisk øvelse vet hun ikke.  

‍
– Men en liten morsehilsen fra mine norske kompiser kan man jo håpe på, smiler hun lurt.

‍