Tekst: joakim reigstad

‍

Ja, hva tror du? La oss gå tilbake til 31. oktober i fjor. De nordiske statsministerne var samlet til Nordisk råds 75te sesjon.

I statsministerboligen i Oslo sto åtte pent antrukne nordiske statsministre. Fra Norge, Sverige, Danmark, Island, Finland, Grønland, Færøyene og Åland. De skulle ha innledende pressekonferanse.

‍

«The first speaker is the prime minister of Norway, Jonas Gahr Støre», sa en stemme gjemt bak skilleveggen i presserommet. Heisann! Engelsk ja. Noen av de utvalgte reporterne som skulle stille spørsmål etterpå, begynte å fikle nervøst med kulepennen. Her måtte ting oversettes og skrives ned. For ingen vil jo dumme seg ut på dårlig, nølende norsk-engelsk foran kolleger fra resten av Norden.

‍

«First of all, I like to welcome my Nordic family to Oslo», startet Støre på stødig engelsk. De andre var ikke spesielt mye dårligere, selvom Mette Frederiksens nordjyske bakgrunntid vis skinte igjennom i hennes innledning:«Tænk ju so møtsj for hausting us», sa hun henvendt til verten for møtet, Jonas Gahr Støre. Rett etterpå var svenske Ulf Kristersson kanskje smartest av dem alle sammen, «I just copy what Mette said», sa han, og slapp for en lang innledning på engelsk.

‍

Der sto de altså, pent på rekke og snakket engelsk til hverandre. Dette er altså statsministerne i de samme landene som i august 2019 vedtok (ja, vedtok) at Norden innen 2030 skal bli «verdens mest bærekraftige og integrerte region». Det er seks år til det. Begynner det ikke å haste litt nå? Det er kanskje lett å tenke at det ikke er så farlig med dette nordiske språkfellesskapet. De aller fleste av oss snakker jo et helt OK engelsk. Og de som vokser opp i dag bruker engelsk mye mer enn tidligere generasjoner.

‍

Nordisk, eller skandinavisk, blir aldri et verdensspråk. Men det er vårt språk. Og det er ikke slik at engelsk nødvendigvis er et rikere eller mer anvendelig språk enn vårt eget.

‍

Jo visst kan det oppstå misforståelser innad i den skandinaviske språkfamilien. Det er ordog uttrykk som vi nødvendigvis ikke kjenner.

‍

Det følger nesten av stillingen som Norden-korrespondent å ha en bred språkforståelse for våre nabolands språk. Jeg opplever ofte usikkerhet, spesielt blant stockholmere, på hvorvidt de forstår norsk. Det går alltid fint. Jeg snakker kanskje litt langsommere og unngår å bruke veldig typiske norske ord eller uttrykk. De får til gjengjeld svare på et språk de er helt komfortable med, istedenfor å måtte oversette alt til engelsk.

‍

Det kommer nok til å kreve mer oppmerksomhet rundt undervisning i nordiske (med særlig trykk på skandinaviske) språk i skolen. Det kommer til å kreve at vi tør å bruke vårt skandinaviske språk. Og det kommer til å kreve at vi legger godviljen til. Både snakker tydelig og bruker litt krefter på å forstå. Så kan vi heller le av de språklige misforståelsene.

‍

Som når dansken sier «må» og mener «kan».Eller svensken som blir temmelig opprørt nårnordmannen ikke har «anledning» til å komme (det betyr «grunn» på svensk»).

‍

Det kan vi i verste fall le litt av. I det lange løp er nok disse og lignende småforvirringer en liten pris å betale for å beholde det språklige fellesskapet.

‍

Men da bør kanskje også statsministerne gå foran med et godt eksempel. Ellers blir fortdet nordiske samarbeidet redusert til et hvilket som helst regionalt samarbeid. Der møtene foregår på engelsk eller man er prisgitt evnene og kunnskapene til en tolk.

‍

Språket gir oss tilhørighet og identitet. Identitet som nordiske borgere. Tilhørighet i Norden.«Dont mess it up, please!»