Av: Karoline Sandborg Lindsay
Foto: Charlotte Sverdrup

‍

– Forrige gang jeg var her, skulle jeg lese meg opp på presten Lars Levi Læstadius og læstadianismen, forteller Ane Dahl Torp (48). Ane, kjent siden begynnelsen av 2000-tallet fra norske og nordiske filmer samt TV-serier, sitter rakrygget i en sofa på Deichman bibliotek i Bjørvika i Oslo og understreker viktigheten av å gjøre grundig research. Det er ikke alt man kan finne tilstrekkelig informasjon om på internett. Særlig ikke hvis man skal litt tilbake i tid, og emnet ikke er verdensomspennende.
‍

– Her på biblioteket fant jeg alt jeg trengte om Læstadius, alt fra fakta til hele romaner. Jeg storkoste meg! Ane smiler stort og strålende.
‍

Et gedigent fellesnordisk prosjekt
Når vi snakker med Ane, har skuespilleren nylig returnert fra flere uker i Helsingfors  og Nord-Sverige, der hun har vært med i en gedigen, fellesnordisk serieinnspilling.  Letingen på biblioteket etter detaljert info om mannen som startet den lutherske vekkelsesbevegelsen i Sápmi, var en del av forberedelsene til akkurat denne serien. Og det er ikke småtterier Ane har vært med på, underholdningsgiganten Disney+ har nemlig laget sin aller første originale, nordiske serie basert på Mikael Niemis krimsuksess ved navn «Koke bjørn», der skikkelsen Lars Levi Læstadius er sentral. Handlingen utspiller seg sommeren 1852, nord i Sverige. Midt i det idylliske polarlandskapet møter vi den nyutnevnte presten. Idet liket av en gjeterjente blir funnet i en myr, sendes landsbybeboerne ut på jakt etter en drapsbjørn som de beskylder for å ha gått amok. Men Læstadius mistenker andre enn bjørnen. Derfra blir det bare mørkere, enda mer brutalt og ikke minst ulidelig spennende.
‍

– Det var oppsiktsvekkende hvor spinkel informasjon det var om Læstadius på nettet. Internett kom til kort, sier Ane nesten triumferende. Skuespilleren liker å være grundig, hun liker å gå inn i detaljene og nyansene. Skulle kanskje bare mangle når man lever av å gestalte historier og opplevelser og gi liv til ord på papir?
‍

«Vi pratar inte»
Ane forteller entusiastisk om innspillingen av «Koke bjørn», som fant sted i Helsingfors og Nord-Sverige. Som språknerd var det lærerikt og interessant å være med på en fellesnordisk produksjon, fordi hun fikk øve på skandinavisk språk og kjenne på språkutfordringer i møte med andre.
‍

– Det var veldig mange svenske skuespillere i produksjonen, mange finske  – og finlandssvenske. Finnene er på mange måter de som er de mest fremmede i Norden for meg.
‍

Det var ikke alle av finnene som kunne svensk, og heller ikke alle finlandssvenskene som kunne finsk. Engelsk ble hjelpespråket for å unngå språkforvirring. Ane har tenkt mye på dette med finlandssvensker som ikke kan snakke finsk i etterkant av innspillingen.
‍

– Jeg synes det er interessant at seks prosent av befolkningen i Finland er finlandssvenske, men at ikke alle disse kan snakke finsk. Det er jo veldig spesielt, å fødes og dø i et land, og samtidig ikke snakke det språket som 94 prosent av dine landsmenn snakker. Jeg spurte mine finlandssvenske kolleger: «Hvilket språk snakker dere i butikken?» Da svarte de bare nøkternt: «Vi pratar inte.» De bare peker på varene i butikken eller bytter til engelsk! Det er jo helt vilt!
‍

– Jeg var ikke klar over at finlandssvensker er en litt uglesett minoritet i Finland. Men personlig synes jeg det er merkelig å bo i et land og ikke lære seg majoritetsspråket.  
‍

Anes finske kolleger fortalte henne at de fort kunne føle seg litt utenfor i Norden – de er liksom de med det rare språket som ingen skjønner noe av.
‍

– På Island og Færøyene kan jo mange dansk og svensk, og vi kan uten videre forstå noe, mens finnene er «helt på siden», fortalte de. Ane har selv lært seg det hun kaller «en riktig fin svensk som selv svenskene kjøper», og bytter lett mellom språkene.
‍

– Jeg har for vane å bytte til svensk når jeg snakker med svensker. Det gjør jeg fordi jeg gjerne vil øve meg og fordi jeg gjerne vil ha jobber i Sverige.
‍

Dansk kan hun ikke, men hun forstår det som blir sagt. Engasjement for språk og nyanser i språket er i alle tilfeller sentralt for skuespilleren, men hvor kom det fra?

‍

Arv og miljø
Her må vi ta en stopp innom Arne Torp, faren til Ane, før historien går videre. For engasjementet for språk er muligens delvis nedarvet. Arne, er kanskje best kjent som «språkprofessor Arne Torp», professor i nordisk språkvitenskap. En engasjert skandinavist og medlem av Foreningen Norden. Ane vokste opp i en familie som hadde fokus på språk og språkforståelse.
‍

– Ja, jeg vil si det var en stor del av min oppvekst. Faren min har hatt en voldsom kjærlighet og interesse for alle de nordiske språkene, også finsk, selv om han ikke kan det. Han er en stor tilhenger av deres lydlike ortografi, som blant annet angir kort og lang vokal, og har en gang holdt en lengre tale på finsk uten å kunne språket overhodet – det er få andre språk der det ville være mulig, uten at det hørtes helt vilt ut. Så finsk er et forbilde der, til forskjell fra fransk og engelsk, som blir skrekkeksempler.
‍

Arne Torp er virkelig en ekte skandinavist, forteller Ane.
‍

– Han sørger over at vi ikke lenger er i union med Sverige, for da hadde vi blant annet hatt varm lunsj. Han har aldri vært glad i den norske matpakka, han vil gjerne ha varm mat klokka 12.00, ler hun.
‍

Som skuespiller drar Ane nytte av kunnskapen og engasjementet for språk fra barndommen.
‍

– Jeg tror det er både arv og miljø som har gjort meg veldig følsom overfor språk.
‍

Når det gjelder språk og tekst, er jeg våken, og til stede. Når jeg har med språk og tekst å gjøre, da er apparatet mitt skjerpet.
‍

Et minimumskrav å skjønne ordene
Den store fordelen har ikke med å gjøre at hun nødvendigvis slår over til andre språk lett eller tar nye språk på stående fot. Den ligger først og fremst i det at Ane kjenner ordene i språket.  
‍

– Jeg har lest mye, jeg kan kjenne og se om språket er godt, og jeg kan på samme måte kjenne om det er noe som er dårlig, om det er noe som ikke fungerer.
‍

Det siste er spesielt nyttig i jobben der hun skal spille ut det andre har skrevet.
‍

– For oss skuespillere er det et minimumskrav at vi selv skjønner hva vi sier, for vi står jo og lirer av oss ord som andre har satt ned på papiret. Og når det gjelder manus, er det lett å la seg forlede, fordi det er skrevet på forhånd. Men det blir ikke interessant og bra skuespill, hvis du ikke selv skjønner hva du sier og hva du  vil  med det. Hvis noe lugger, og jeg ikke skjønner hvorfor jeg sier noe, kjenner jeg det raskt og kan forhåpentligvis komme med forslag til løsninger.
‍

Akkurat passe annerledes
På spørsmålet «finnes det et nordisk skuespillermiljø?» er svaret hennes et tydelig nei. Eventuelle romantiske forestillinger om dette, kan herved sløyfes.
‍

– Nei, det er ikke et «nordisk skuespillermiljø» på tvers av alle de nordiske landene. Alle nordiske kolleger kjenner ikke hverandre, og jeg kjenner ikke alle skuespillere i Norge heller. Men det jeg kjenner på, er at jeg føler meg som kollega til de svenske, danske og finske skuespillerne når jeg møter dem. Og at det er utrolig inspirerende å møte andre som holder på i en verden som jeg kan relatere til, men som ikke er så fjern at jeg synes den er skummel eller ekkel, men bare akkurat passe annerledes.
‍

Og det er helt klart gode muligheter for skuespillere som vil jobbe i flere nordiske land.
‍

– Skuespillerdrømmen min, mitt endelige hårete mål som skuespiller, er at jeg kan sette meg på toget til Sverige og gjøre opptaksdager for SVT som gammel. Og der har jeg beredt grunnen godt. Det kan komme til å skje. Skandinavia er nemlig mitt Hollywood!
‍

Ane forteller om at hun dro på besøk til Danmark og hadde et møte med noen «befriende ærlige agenter» som ga henne rene ord for penga da hun spurte om hva som ville kreves for å lande danske skuespillerjobber.
‍

– De agentene var virkelig ærlig med meg. Det satte jeg pris på. De sa, at vi dansker vi er sånn, at hvis vi skal bruke deg, så må du snakke flytende dansk, det er vi kjempestrenge på. Du må nok også sannsynligvis bo her, for ellers vil vi ikke regne deg som en av våre. Man kan legge hva man vil i det, man kan tenke opp mot dansk innvandringspolitikk, sånn som den har vært.

Svenskene derimot, bryr seg ikke så mye. Derfor har Ane en agent som speider etter mulighetene i det svenske markedet.
‍

– For svenskene spiller det ingen rolle hvor du bor. Jeg har hatt svenske jobber før og tenker at jeg gjerne vil jobbe rundt om i Skandinavia. Det er gøy å flytte på seg og gøy å ha et stort marked. Bare se på Jakob Oftebro for eksempel, han jobber helt fritt i Skandinavia. Oftebro har jo i tillegg til sin store skuespillergave, et fantastisk språktalent, så han har jo tatt dette helt ut – og snakker alle de tre skandinaviske språkene flytende – og nyter godt av det. Jeg er ikke der.
‍

En nordisk storfamilie
Ane ser på de nordiske landene som en stor familie med forskjellige personligheter, som man kan fryde og irritere seg over.
‍

– Akkurat sånn som det er i din egen familie. Det er jo ingen man irriterer seg mer over enn dem. Finnene for eksempel, venter tålmodig på grønt lys i veikryssene, selv om det ikke er en bil i sikte. I møte med dette fenomenet prøvde jeg å tilpasse meg, men det gikk ikke. Det var så fryktelig irriterende. Jeg synes ellers det er veldig gøy at finnene har så lave forventninger til livet, ordentlig trauste «østblokk-drømmer» i motsetning til vårt lyse, nesten californiske syn på livet.
‍

Og de elsker badstue på ordentlig, erfarte Ane.
‍

– Vi var for eksempel i Vilhelmina i NordSverige under innspillingen av «Koke bjørn», og da lette jeg, men så ikke finnene noe sted. Da kom de plutselig veltende ut av badstuen alle sammen. Hvis det er en badstue, så bruker finnene den – det har jeg skjønt.
‍

Ane sier hun synes det er gøy å irritere seg, og det er gøy når ens egne godmodige fordommer blir bekreftet. Spesielt elsker hun klisjeene fra vitsene om dansken, svensken og nordmannen.
‍

Svenskene har Ane aller mest å si om. Hun hever stemmen og utbryter:
‍

– «ÅÅÅ,  faen  de derre politisk korrekte svenskene, asså!» Det er så mye med Sverige som jeg beundrer grenseløst, som jeg elsker – eller  som irriterer meg, og det klør skikkelig når jeg blir irritert. Svenskene er jo vanligvis så forsiktige, hvis man ser bort fra håndteringen av korona, da, som var en solid overraskelse.
‍

Fordommer og klisjeer til side – til syvende og sist føles Norden med de ulike personlighetene som familie, som hjemme. Og hjemme er best.
‍

Helsingfors versus Hollywood
Men hva med amerikanske Hollywood da, er ikke det den  virkelig  store drømmen for alle skuespillere?
‍

– Det er ikke det at jeg ikke vil til Hollywood, men da må de  be meg om å komme. Og det gjør de ikke. Da må jeg dra dit og legge inn en skikkelig innsats. Og da kan det hende at de ber meg om å komme tilbake. Kanskje. Og hvis jeg hadde brukt masse tid der borte, og hvis noen overhodet hadde invitert meg, så hadde det vært mye mindre jobber enn det jeg kan få her hjemme.  Så hvorfor gidde?
‍

Men det vet du vel ikke? Fra en utenforstående er det nærliggende å tenke at dette høres litt pessimistisk ut? Er det ikke sånn at «drømmer kan gå i oppfyllelse»? Er ikke flaks og håp en del av spillet når man er i filmbransjen, er det ikke det Hollywood lærer oss?
‍

– Jo, som skuespiller vet man faktisk at Hollywood ikke kommer av seg selv. Det vet skuespillere i Norden. Med mindre du har en svær film som slår an internasjonalt, som Noomi Rapace i «Flickan som lekte med elden» – eller Renate Reinsve, i filmen «Verdens verste menneske», som ble en diger internasjonal suksess og fikk en pris i Cannes. Da kommer hele verden til deg. Men du trenger noe sånt – eller du må legge inn en heftig innsats.
‍

Og akkurat den innsatsen, er ikke så interessant for Ane.
‍

– Jeg trives her. Jeg synes det er nydelig å reise til Helsingfors, og det er fantastisk å ta noen turer til Stockholm i løpet av våren. Skandinavia og Norden er mer håndgripelig, det er mer praktisk og livet her er godt for meg. Jeg forstår menneskene her, jeg føler meg ikke ensom iblant dem. Jeg skjønner reglene, jeg forstår de sosiale kodene. Og det synes jeg er deilig.

‍