Tekst: Embret Rognerød

‍
Senere har Olaus Magnus blitt døpt til en av Nordens første historikere. Verket hans skulle komme til å prege Europas forestillinger om Norden gjennom flere hundre år, og Olaus Magnus øver åpenbart fortsatt en sterk tiltrekningskraft på mange: I vår holdt historiker og leder for Nasjonalbibliotekets kartsenter Erling Sandmo et foredrag om verkets illustrasjoner på nettopp Nasjonalbiblioteket.  

–  Utgangspunktet for min interesse var det berømte kartet hans over Norden fra 1539. Jo mer jeg så på det, jo flere besynderlige, fascinerende detaljer oppdaget jeg. Hvordan kunne han tegne dette imponerende kartet uten å ha vært høyere over bakken enn et kirketårn?  

Samtidig kan illustrasjonene til Olaus Magnus også fortelle oss mye om opphavsmannens samtid, påpeker Sandmo: – Hva var det egentlig man visste og mente at man visste på begynnelsen av 1500-tallet? Og hva ble sett på som sant?  

Bli medlem!

‍Opplevede reformasjonen på kloss hold
Olaus Magnus’ livshistorie sammenfaller med reformasjonen av Norden, en svært dramatisk og begivenhetsrik tid.  

– Olaus var øyenvitne under det stockholmske blodbad i 1520, som førte til  Kristian IIs fall og slutten på unionen mellom de nordiske rikene. Blodbadet munnet også ut i reformasjonen, først i Danmark-Norge, så i en langsommere reformasjon av Sverige, sier Sandmo.  

Under den pågående, protestantiske reformasjonen dro Olaus Magnus til Roma ved årsskiftet 1523–1524 for å overtale Paven til å godkjenne broren Johannes som ny erkebiskop hjemme i Sverige.  

– Men Paven var ikke klar til å bytte ut den sittende erkebiskopen. Olaus satt igjen og hadde ikke så mye å komme hjem til. I stedet ble han en renessansehumanist, som laget kartet og historien om de nordiske folkene og fortalte et kontinentalt publikum hvor fantastisk de nordiske landene var, sier Sandmo.  

Kartet –- et nyhetsmedium
Et kunnskapstørst Europa visste fint lite om Norden på tidspunktet da Olaus Magnus flyttet til kontinentet. Riktignok fantes det handelsforbindelser, men geografien og naturlivet var lite kjent. Med utgivelsen av «Carta Marina» i 1539 endret dette seg.  

På det berømte kartet tegnet Olaus Magnus opp Norden som noe vilt og primitivt. Sandmo omtaler kartet som «et nyhetsmedium på denne tiden», og «Carta Marina» ble antagelig svært populært.

– Vi vet ikke hvor mange som kjøpte kartet, men det dukket opp overalt og i en mengde forskjellige sammenhenger. Da Mary Stuart ventet på å bli halshugget, laget hun store veggtepper sammen med tjenestepikene, og da brukte hun kartet hans som ett av sine motiver.  

Historien om det nordiske folk
16 år etter at kartet ble utgitt, kom «Historien om de nordiske folkene». Sandmo har latt seg fascinere av overgangen fra kart til bokverk. Mange av forestillingene Olaus Magnus baserte seg på og videreførte hadde sin bakgrunn i den antikke litteraturen og hos nordiske forfattere fra middelalderen.

– Det er gåtefullt og fint: Kartet kom først og inneholder et lite felt med tekst som beskriver det man ser. For eksempel vet vi at noen av sjøuhyrene i Nordsjøen har hatt religiøs betydning. De skulle fortelle oss at «hvis Luther får fotfeste, kommer apokalypsen», men vi kan ikke vite nøyaktig hvilke uhyrer som har denne betydningen.  

Imidlertid gikk ikke verden under. Europa stabiliserte seg i en katolsk og en protestantisk del. I 1555, da bokverket kom ut, var ikke apokalypsen like relevant, og boken hans ble forstått mer som en slags realistisk beskrivelse av Norden – i større grad enn kartet, mener Sandmo. Samtidig forandret også bokverket seg etter hvert som det kom ut i nye formater og på nye språk.  

– Mye av førsteutgaven handler om å parallellføre Norden med antikkens forfattere. Men i løpet av noen få tiår ble denne måten å se verden på, foreldet. Derfor fortalte han heller Nordens egen historie og kuttet ut sammenligningene med det som skjedde ved Middelhavet for å kunne sirkle inn noe spesifikt og samtidig nordisk.  

Det eksotiske Norden

Takket være boktrykkerkunsten og den nye interessen for «det ukjente» skulle Olaus Magnus’ storverk i lang tid danne utgangspunkt for hvordan omverdenen så på folket i nord. «Historien om de nordiske folkene» ble et vitnesbyrd om hva som var eksotisk og annerledes ved Norden.  

– Først og fremst er verket et viktig bidrag til selve begrepet om Norden. Olaus er for eksempel veldig opptatt av den måten å være nordisk på som handler om at det nordiske folket er tapre og tåler å ligge ut i snøen i evigheter.

Med andre ord er det ikke særlig realistiske forestillinger Olaus Magnus spredde til omverdenen. – Likevel er det faktum at Olaus Magnus var opptatt av Norden som en distinkt region og et felles kunnskapsobjekt med en felles historie, og dette er noe av det som gir arbeidene hans verdi også i dag, mener Sandmo. Samtidig er det vesentlig at han innlemmet det samiske, som han koblet tett opp til magien blant nordiske folk, påpeker han.  

– Det tok ikke så lang tid etter utgivelsen av «Historien om de nordiske folkene» før man begynte forfølge og drepe folk som var mistenkt for å drive med magi. En av de nydelige tingene ved å lese Olaus er at han var opptatt av trolldom og magi og av sammenhengen mellom hedensk religion og den norrøne fortiden. Han skrev om magien i Norden med et åpent blikk: I Norrbotten kan du kjøpe vind hvis du skal ut og seile. Men det var bedre før, for vinden før var sterkere.  

Olaus Magnus (1490–1557)
Olaus Magnus ble født i Linköping. Han studerte i Tyskland, men returnerte til Sverige og arbeidet som prest i en tid da landet løsrev seg fra den nordiske unionen og gjenreiste det svenske kongedømmet med Gustav Vasa på tronen. I løpet av 1520-tallet innførte kongemakten den lutherske lære på bekostning av katolisismen og ved årsskiftet 1523–24 dro Olaus Magnus til Roma. Han skulle aldri returnere.  

Olaus Magnus store verk om de nordiske folkene kom ut i 1555. Verket var inndelt i 22 bøker som til sammen omfattet omlag 770 kapitler og over 800 sider, illustrert med tresnitt. Den latinske førsteutgaven fikk raskt en stor leserkrets siden det var den første boka på latin som grundig beskrev de nordiske folkene.