Tekst av: Anne Fogt.
Denne saken var først på trykk i Magasinet Norden i 2022.

Nordiske vitenskapelige tidsskrifter som ikke bare henvender til nordiske lesere, men også til et internasjonalt publikum, publiserer stort sett på engelsk. Andre vitenskapelige tidsskrifter, som det norskspråklige Mediehistorisk Tidsskrift, har som politikk at artikkelforfatterne også skal kunne levere på andre skandinaviske språk. I høstens utgave om nordisk utenriks-journalistikk i det 20. århundre vil det også være bidrag på engelsk. Temanummeret har sitt utspring i et fellesnordisk seminar våren 2021. 

 – Mediehistorie handler mye om tekststudier, og da er det en verdi i formidlingen av forskningen å beholde den språkdrakten som man studerer teksten i. Men vi ville gjerne ha med finske og islandske bidrag, og på seminaret hadde vi også deltakelse fra Baltikum. Vi har derfor akseptert artikler på engelsk, sier redaktør Birgitte Kjos Fonn, professor ved Oslo-Met med lang fartstid som journalist, forfatter og historiker.

Forskernes arbeidsgivere – i praksis først og fremst universitetene – oppfordrer sine vitenskapelig ansatte til å bruke engelsk som formidlingsspråk. Samtidig er det ekstra mye prestisje – og bedre økonomisk uttelling for institusjonene – i å få antatt artikler på nivå 2, som kjennetegnes av sin «eksklusivitet» – bare om lag 20 prosent av tidsskriftene innen et fagfelt er på nivå 2. 

I tillegg er de nesten uten unntak på engelsk. Til sammen bidrar dette til at engelsk fortrenger norsk mer og mer. 

Birgitte Kjos Fonn har tidligere vært redaktør i Internasjonal Politikk, som også tar imot artikler på alle skandinaviske språk. Tidsskriftet ble opprinnelig utgitt av Norsk Utenrikspolitisk Institutt, som hadde flere tidsskrifter med lignende språkpolitikk i stallen, som Nordisk Østforum, et tidsskrift for  politikk, økonomi og kulturell utvikling i Øst-Europa. 

Side om side 

Redaktøren i Mediehistorisk Tidsskrift er opptatt av at de skandinaviske språkene kan stå side og side med engelsk, og mener at nordiske tidsskrifter generelt bør akseptere artikler både på skandinavisk og engelsk. Det ligger en verdi i seg selv i å skrive ens eget språk når man skal formidle resultater av forskningen sin. 

Mediehistorisk Tidsskrift het opprinnelig Pressehistorisk tidsskrift. Dette startet i 2004 i tilknytning til det store forskningsprosjektet Norsk Presses Historie, og tidsskriftets støttespillere var medlemmer av Norsk Pressehistorisk Forening. I 2016 skiftet tidsskriftet navn samtidig med at foreningen endret navn til Norsk Mediehistorisk Forening. Bakgrunnen for navneskiftet var at radio og tv samt digitale utgivelser for lengst hadde begynt å få en historie som også burde dekkes i et vitenskapelig tidsskrift. 

Eneste i Norden

Sverige har sin Presshistorisk årsbok som kommer ut en gang i året, men Mediehistorisk Tidsskrift er det eneste av sitt slag i Norden, forteller Birgitte Kjos Fonn. Foreløpig har det ikke vært aktuelt å gjøre det til et nordisk tidsskrift, men det har vært diskutert, og på et tidspunkt kan det i alle fall være naturlig å få inn representanter fra andre nordiske land i redaksjonsrådet. 

Mediehistorisk Tidsskrift har såkalt open access, åpen tilgang, det vil si at hvem som helst kan gå inn på tidsskriftets hjemmeside og lese artiklene. Her finner leseren mye om presse- og journalistikkhistorie i Norge, men de seneste årene har man utvidet perspektivet og for eksempel tatt inn bidrag om retorikken til Ludvig Holberg – den prejournalistiske æraen – eller om bokhistorie og om fotoet i det offentlige rom.

Usikker økonomi 

Bak mange av de norske og de nordiske tidsskriftene står et forlag, men Norsk Mediehistorisk Forening har valgt selv å stå som utgiver. Tidsskriftet fikk tidligere støtte av Forskningsrådet, men under Solbergregjeringen ble det kuttet i støtten til mange norskspråklige tidsskrifter. Nå finansieres utgivelsene av medlemskontingent i foreningen samt av ekstern støtte til den enkelte utgivelse. Senere denne høsten kommer en utgivelse støttet av Holocaustsenteret, og tidligere har stiftelsen Fritt Ord vært en viktig støttespiller. 

Birgitte Kjos Fonn legger imidlertid ikke skjul på at økonomien er usikker. Det er et paradoks at fagfeltet øker i omfang parallelt med at det eneste vitenskapelige tidsskriftet i Norden innen fagfeltet sliter med økonomien. En eventuell nedleggelse vil være et stort tap ikke alene for norsk mediehistorie, men for det voksende samarbeidet innen feltet på tvers av de nordiske landene. 

Tidsskriftenes funksjon 

Mange tidsskrifter sliter med trange økonomiske rammer. Direktør Knut Olav Åmås i Fritt Ord tok i et innlegg i Aftenposten 16. juli til orde for at også fagpresse og tidsskrifter omfattes av den spesielle ordningen Norge har med mediestøtte. Innlegget til Åmås fokuserer i utgangspunktet på lokalavisenes funksjon som både lim og lupe i samfunnet, men han beskriver samtidig fagpresse og tidsskrifter som to «sentrale deler av det norske medielandskapet som ennå ikke er tatt på alvor hverken i mediepolitikk eller kulturpolitikk».

Deklarasjonen om nordisk språkpolitikk fra 2006 (Nordisk ministerråd) slår fast at 

den nordiske modellen for språkfellesskap og språksamarbeid bør framheves i internasjonal sammenheng. Kanskje det er på tide med en nordisk støtteordning for tidsskrifter og andre publikasjoner i Norden som aktivt oppfordrer bidragsyterne til å skrive på ens eget språk. Å støtte oversettelse av artikler fra finsk og islandsk til et skandinavisk språk og publisere dem på to språk vil også kunne bidra til å markere det nordiske språksamarbeidet. Det er på tide å tenke nytt omkring tidsskriftets funksjon også i språkpolitisk sammenheng.

‍