Tekst: Gry Thune

Foto: Charlotte Sverdrup

‍

NRKs nye Norden-korrespondent hadde så vidt rukket å finne sitt nye kontor på Östermalm i Stockholm, da han brått fikk en krig i fanget. 

Bare noen måneder tidligere hadde han vært i Ukraina på ferie. Nå stod han og stirret på alle kvinnene og barna som kom strømmende derfra, i den raskest voksende flyktningkrisen siden andre verdenskrig. 

På spørsmål om hvordan det var å være der, sier han først noe om at det var et oppdrag på lik linje med alle andre, før han avbryter seg selv og smiler. 

– Nå hører jeg selv at jeg snakker som forsvarssjefen. 

– Det var sterkt å se så mange skjebner og vite at mange ikke kommer seg til grensen. Det er mange kvinner som har forlatt mennene sine der. 

– Blir du berørt i en sånn situasjon? 

Joakim Reigstad svarer med et kontant «ja!» før han fortsetter.

– Det var ikke ok å komme dit og se de skjebnene – vondt og surrealistisk, helt forferdelig!» 

Han har så vidt rukket hjemom igjen etter å ha rapportert fra grensen til Ukraina, når vi møtes i Nordens Hus i Oslo. Den blå og svartrutete t-skjorten med krage er lett krøllete. Han takker nei til kaffe, det er kun når han må være veldig høflig han takker ja, som da han nylig var på den finske ambassaden. 

NRKs nye Norden-korrespondent synes da heller ikke å ha behov for å måtte ty til den slags stimuli som koffein. 

Gjennom halvannen times intervju blir det tydelig at det er en sterk indre motor som holder ham gående. 

14 år etter at NRKs forrige Norden-korrespondent slukket lysene på Stockholms-kontoret, er det Joakim Reigstad fra Ranheim utenfor Trondheim som nå åpner det opp igjen.

– Det er en gammel drøm som går i oppfyllelse. 

I et intervju til statskanalen har han allerede rukket å lufte sine store ambisjoner. Som er intet mindre enn å bringe Norden tettere sammen. 

Nå ler han avvæpnende, sier det er lett å snakke i store ord, men gyver ivrig løs på forklaringen om hvorfor. 

– I Norge og i de nordiske landene er vi veldig godt oppdaterte på det som skjer i USA og vet hvem som stiller som presidentkandidater. Det gjelder for England også. 

– Men går du ut på gata i Oslo, vil kanskje halvparten ikke vite navnet på den svenske statsministeren. Det synes jeg er trist. 

Han forteller lattermild om et intervju han har gitt tidligere på dagen. 

– En dansk journalist visste ikke om vi var i samme tidssone. Sånn bør det ikke være.   

– Vi handler og ferierer i våre naboland, men vet ikke så mye om hverandre utover dette. 

‍

Han som har dekket pandemien, har imidlertid merket seg den store nysgjerrigheten vi har hatt for nabolandenes håndtering av den. 

– Den interessen håper jeg vi kan dra videre. Jeg tror bevisstheten om Norden er mye større nå. Da jeg startet i NRK i 2008, var det kanskje én derfra som reiste til Sverige for å dekke statsministervalget. Ingen dro til Finland. Det er annerledes nå. 

Han snakker engasjert, trondheimsdialekten er blitt avslepen med årene. 

– Det er så mye spennende som skjer. For eksempel er det nordiske forsvarssamarbeidet kjempeviktig for oss alle, men dette finnes det litt for lite informasjon om, med mindre man aktivt oppsøker det. 

En veldig spennende tid å reise ut på

– Hva blir dine viktigste oppgaver som Norden-korrespondent?

Han ler en selvironisk liten latter. 

– Det er lett å ha store vyer, men i det daglige blir den løpende dekningen det viktigste. Og så håper jeg det blir tid til å lage noen gode reportasjer fra steder vi ikke så ofte hører fra, som Færøyene og Grønland. 

Med Russlands tragiske invasjon av Ukraina er oppgavene som korrespondent akkurat nå noen helt andre. 

– Hvordan påvirker krigen jobben din? Nå kastes jo alle kort opp i lufta og må stokkes om på nytt?

– Det er en veldig spennende tid å reise ut på. Jeg tror det nordiske perspektivet blir viktig i denne situasjonen. Det er mange linjer å se på. 

Han lener seg litt framover i stolen. 

– Det er tilknytningen til NATO. Om NATO går inn i krigen, blir det interessant å se hvordan landene skal samarbeide, med tre land i alliansen og to utenfor. 

(Norge, Danmark og Island er med i NATO, Sverige og Finland står utenfor (journalistens anm.)

– Jeg tror det kommer til å bli en stor diskusjon i Sverige og Finland framover. Det er lettere være nøytral når krigshandlinger skjer i Afghanistan enn i dine egne naboland. Det er gryende motstand mot å fortsette å stå utenfor. Vi kommer også til å snakke mye om Balkan og NATO-basene der. Det nordiske forsvarssamarbeidet vil aldri erstatte NATO. 

Han stopper litt opp. 

– Men blir det bare å dekke krigen i Ukraina i fire år, vil jeg ønske meg en ny periode. 

Et fristed i Danmark

Det er når vi spør om hvordan interessen for Norden startet, Joakim Reigstad legger en hånd under haken og setter en finger foran munnen, som om han må lete etter et annet sted i seg selv for å finne svar. 

– Danmark var et fristed for meg som ungdom. Det er mer liberalt, med øl på kiosken og ingen foreldre som ventet hjemme.

– Jeg tror mange unge har Danmark som et fristed. Med fotballturnering og lunken Tuborg på gresset etterpå – eller på en strand på Jylland eller Roskildefestivalen. 

Han lukker øynene, leter seg litt fram mellom minnene. 

– Det ble en opposisjon til en traust norsk tilnærming til ting. Danskene er flinkere til å si: “Ja, hvorfor ikke?” Mens vi i Norge er mer regelbundet. Danskene er litt mer joviale. Det er ikke så farlig. 

Han ler litt. 

– Så er det virkelig ikke slik i arbeidslivet der.

Vi skal her dvele ved Danmark, for det er noe med dette landet, som ser ut til å ha truffet noe i Joakim Reigstad. 

Han har mange venner der og snakker selv dansk. Hvert år bruker han en uke på å sykle rundt i landet han har oppdaget slettes ikke er så flatt som mange skal ha det til. Under pandemien kjøpte han også et lite feriehus i Hals på Jylland. 

‍

‍

– Jeg tror Danmark er en frihavn for meg – der jeg kanskje kan ha litt lavere skuldre. 

Han leter etter enda flere ord som kan forklare. Som ansatt i statskanalen og som korrespondent må han veie dem litt. Kanskje er det også journalisten i ham, som nå bestreber seg på å gi et utførlig svar. 

Han lander på et eksempel om engangsgriller – populært i begge landene –- men noe som også gir problemer med svimerker og forsøpling i parkene, skisserer han raskt, før han konkluderer. 

– I Norge er det foreslått å forby engangsgriller, mens i Danmark setter de ut flere personer som kan rydde. Det er et eksempel på at vi i Norge er glade i løse ting med forbud, mens de i Danmark kanskje er mer pragmatiske. 

Fokuset på karrieren, har kostet

Han vokste opp som enebarn i det han oppsummerer som en “veldig fin og standard” barndom, og mener selv han, i det store og det hele, var et meget snilt barn. Selv om det også involverte sprenging av kinaputter i postkasser og ikke minst favoritten: Sprenging av Playmo-figurer. Sammen med kameratene surret han kinaputter rundt figurene og sprengte dem én etter én mens plastbitene føk rundt dem.

Et barnlig, frydefullt smil ligger på Reigstads lepper når han forteller om det.  

Moren var barnevernspedagog og leder av et internat for døve barn. Faren jobbet som medisintekniker på sykehuset, og det var i hans fotspor Joakim lenge var helt bestemt på å gå, men som lege.  

I militæret var planen å forberede seg til legestudiene ved å være i saniteten. Men da han ble spurt om han ville skrive for bladet «Nytt fra Sjøforsvaret» endret det alt. 

– Jeg ble vel litt frelst – reiste land og strand rundt og syntes det var veldig givende. Da var veien lagt.

23 år gammel fikk han jobb i Lillehammer Byavis. To år senere gikk turen til NRKs hovedkontor på Marienlyst i Oslo. Siden har han jobbet for både radio og nett. De siste årene har han vært reporter og vaktsjef i Dagsrevyen. 

Men han som har vært så tett på andres liv – hvilke nederlag eller sorger har han selv opplevd?

Korrespondenten blir tenksom, legger armene i kors foran brystet og smiler. 

– Jeg blir mer og mer obs på hvor privilegert jeg har vært.

Han vrir seg litt i stolen nå, sier han nødig vil være en hvit mann som pusher førti og har seilt friksjonsfritt gjennom livet. Så kommer han på noe. 

– Jo. Jeg har valgt karriere foran mye annet. Foran familieliv og vennskap. 

Joakim Reigstad skjønte tidlig, at skulle han lykkes med drømmen om å bli korrespondent, måtte han ta de jobbene han ble tilbudt. 

Da han flyttet til Lillehammer, var alle kollegaene etablerte med eget familieliv. 

– Da satt jeg alene i leiligheten kveld etter kveld. Hver gang du hadde bygd en omgangskrets, måtte du flytte for å jobbe et annet sted. 

– De valgene jeg tar, er fordi jeg har et mål. Jeg kommer ikke med eksamen fra Harvard, men har vært lojal mot NRK og jobbet på. 

– Å reise ut for NRK har alltid vært en drøm. Jeg har jo skjønt at dét har vært stillinger som har vært krevende å få. Fokuset på det, har kostet på andre kanter. Jeg har avlyst både bursdager og fester for å vise at jeg er til å stole på. 

Ønske om familie og talent for å slappe av

Stor arbeidskapasitet, stamina og en evne til å raskt sette seg inn i nye saker, er de personlige egenskapene han selv mener han drar mest nytte av som journalist. 

Da han var i 20-årene, da fokuset på karriere var som hardest og han sa ja til alt av ulempevakter, klarte han seg ofte med fire timers søvn. 

«Jeg sover raskt», som han siterer Mor Teresa på. Uten sammenligning for øvrig, som han også presiserer. 

Nå er han oppe i både fire og fem timers søvn mellom arbeidsdagene som ofte starter i sekstiden på morgenen og slutter i 23-tiden. Kanskje tåler han dette trøkket såpass bra fordi han også er en djevel til å slappe av. 

– Jeg er kjempegod på å slappe av. 

Han sier det med stor overbevisning og med spesielt trykk på “kjempegod”. 

Når han har mulighet, soner Norden-korrespondenten ut med å binge den ene sitcom-serien etter den andre, Friends, Kongen av Queens, Two and a half men. 

Reigstad er heller ikke en type som lett lar seg stresse. 

– Det jeg ikke får gjort noe med, lar jeg ligge. Du må takle usikkerhet og det å ikke vite. 

‍

Om de travleste arbeidsperiodene tenker han: Dette går over. Bak neste sving venter det en langhelg der du kan slappe av på et eller annet spa. 

‍

‍

‍

«Et pent lite hus som krever mye kjærlighet», beskriver han feriehuset i Danmark som. Det er ikke mange gangene han har rukket å være der ennå, men han føler veldig på at det er hans. 

– Der er det ingen som krever noe. Ingen som skal sminke deg eller ha deg foran skjermen eller be deg gjøre noe. Og så er det fryktelig stille der. Det er både godt og litt skummelt. 

Han gleder seg til å få besøk av venner dit, til å vise dem sjøene, havet, strendene og sykkelveiene. 

– Hva tenker du om familieliv?

-Jeg har lyst til å ha en familie, men det er jo ikke aktuelt nå. Det er veldig mye reising. 

‍

Han ler. 

‍

– Jeg kjenner mest på at jeg har lyst til å få barn, ikke å ha. 

‍

Noe er likevel i bevegelse. Mange av vennene hans har fått barn. Og da han stod på grensa til Ukraina, skjedde det noe han mener aldri ville ha skjedd for bare få år siden. 

Han ler igjen, nevner noe om at kanskje også menn har en biologisk klokke som tikker. 

‍

– Jeg ble fryktelig berørt av barna.

‍

‍