Tekst: Karoline Sandborg Foto: Charlotte Sverdrup

“Die Wencke” på 77 år sitter henslengt i en neonfarget bar på Alexander Kiellands plass i Oslo. Hun glitrer, i alle meninger av ordet. Hun er breddfull av energi. Men hun snakker med myk, litt lav stemme.

 – Jeg må beskytte stemmen, skjønner du, jeg må ikke le for mye, for jeg skal snart til München i anledning en konsert for Udo Jürgens (død i 2014, red.anm.) hvor jeg skal synge «Når jeg blir 66». Det er Udo som har skrevet denne låta og over tusen andre låter, flere av dem har blitt kjempehits. Vi får ikke lov til å utsette oss for noe, for produksjonen er så stor. Jeg får ikke hoppe i fallskjerm heller og ikke gå i spagaten. Søren også, haha! For å forstå hvordan fenomenet Wenche ble til, må vi starte med slekta. 

– Far var bussjåfør på dagen og musiker på kveldstid og opptrådte mye i Bjølsenhallen, og min bror spilte klarinett og saksofon. Bestefar kjørte trikk og var fiolinist og sanger, og mor hadde syv søsken og nesten alle brødrene hennes spilte munnspill og gitar. Jeg tror jeg var fire år første gang jeg prøvde å karre meg opp på scenen, der min far spilte med sitt band Scala Trio – før jeg ble dyttet vennlig ned igjen. Pappa Kjell, broren Reidar og Wenche var så musikalske at de fikk tildelt en pris.

– Vi ble valgt til Norges mest musikalske familie under festspillene i Bergen i 1958, og vi gjorde en masse turneer, blant annet sammen med Alf Prøysen. Min far, bror og jeg sang også i folkparkerna i Sverige, fra jeg var rundt 13 år. Stig «Stikkan» Anderson, vet du, han som jobbet med Abba, han skrev en fin låt til meg kalt «Det kan dom inte forklara» som ble en hit for meg i Sverige. Da Wenche først slo igjennom som 13-åring, var det med låta «Åh, det er søndag», en norsk utgave av Don Gibsons «Oh Lonesome Me», som faren hennes hadde oversatt. 

Derfra spredte Wenche-feberen seg i Skandinavia. Ett år senere, meldte også en prominent skikkelse fra Sverige seg. Povel Ramel var en stor komponist, tekstforfatter og pianist. Han jobbet med de største stjernene i Sverige, som jazz-sangerinnen Alice Babs og Monica Zetterlund, og hadde flere populære programmer på Sveriges Radio.

– Povel Ramel så meg på TV da jeg var 14 år. Han ringte hjem til min far, for han hadde lyst til å satse på meg. Far var kjempefan av Povel og syntes det var vanskelig å si nei. Men far ville at jeg skulle få bestemme, og jeg ville gå ferdig på skolen. Derfor måtte Povel vente. Povel ga ikke opp og ringte igjen og de neste årene. 

Kunne ikke språket – sang likevel

Da Wenche var rundt 16 år, våknet det tyske markedet også, og uten at hun kunne et ord tysk, ble «Die Wencke» født. Hun hoppet rett ut i det, uten å mukke.

– Jeg måtte lære de tyske låtene og noterte alt fonetisk i begynnelsen. Låtutvalget ble noe begrenset, men etter mange år ble mitt repertoar utvidet. Da kunne jeg uttrykke meg og by på den komiske siden av meg innimellom låtene, noe jeg elsker. 

Pappa Kjell fulgte som regel datteren til konsertene i Tyskland, men den første gangen han måtte melde pass, ga han barnevakt ansvaret til den tyske komponisten og musikeren James Last og Bobby Schmidt, sistnevnte skrev på den tiden alle Wenches store hits. «Dere slipper ikke jenta av syne», formante faren bekymret. Etter tre dager ringte Last og Schmidt hjem til Wenches far og sa: «Vi orker ikke mer, hun sliter oss ut!». 

– Jeg drev barnevaktene mine til vanvidd. 

Jeg holdt det gående med jobbing fra tidlig til sent i studio, og etterpå ville jeg ut og danse. Jeg kom inn på alle steder også, det var jo Tyskland! Jeg ville bare danse og ha det gøy, og klokka ble ofte 03 eller 04 før jeg ville hjem. Wenche bryter ut i en hjertelig, høytonet latter. Dette skulle de visst, de som står bak kontrakten for den forestående konserten i München!

Wenche husker også den gangen hun skulle opptre i Göteborg og på Liseberg, hvor jentene fra Chat Noir-balletten hadde fått ansvaret for å være barnevakt for det unge sangtalentet. 

– De var alle tiders barnevakter, kjempegode på å hoppe ut av vinduet om kvelden, og de visste akkurat hvor de beste dansestedene var. Gud, så mye moro vi hadde det! Vi var tilbake igjen til frokost, så ingen merket noen ting. 

– Men det ble da folk av meg og, sier Wenche med et lurt smil. Tilbake til Povel Ramel. Mannen som hadde ringt Kjell Myhre igjen og igjen fikk til slutt overbevist om at et samarbeid med hans kreative multitalent av en datter var strengt nødvendig. Arbeidsomme Wenche, som de siste årene hadde gått på realskolen samtidig som hun spilte inn filmer, holdt konserter og snek seg ut om natten for å feste, var blitt 18 år. Nå skulle hun også bli lege ifølge planen.

– Til slutt sa faren min, Wenche, nå kan du ta et halvt år fri fra skolen og gjøre akkurat som du vil. Og i det friåret er jeg ennå! Med farens godkjenning startet hun det evige halvåret fri til å være popstjerne, med flytting til Stockholm og jobbing med Povel.

Jag diggar deg – et bohemliv i Stockholm 

Wenche har jobbet med alle de største, og de aller største har fått æren av å jobbe med Wenche. Men skal hun trekke frem det samarbeidet som preger henne mest, er det Povel som peker seg ut. 

– Jeg fikk jobbe med Povel i nesten 40 år, det var en helt egen verden. Han skreddersydde låter til meg, og det var et helt fantastisk samarbeid. Han var en kreativ kraft av dimensjoner. 1 1968 engasjerte Povel Wenche til å spille i revyen «De sista entusiasterna» sammen med ham i Stockholm. En av låtene fra revyen het nettopp «De siste entusiastarna», og den ble en kjempehit. Duoen tiltrakk seg mye oppmerksomhet, og det kom stadig andre berømtheter og hilste på bak kulissene. 

– Astrid Lindgren kom og hilste på meg en gang bak scenen etter en konsert. Og Evert Taube kom inn med rød alpelue og et sjal som han slang rundt seg. «Var är mästaren?» ropte han teatralsk, og føyk rett inn til Povel. Wenche bodde alene i Stockholm, men fikk være en del av hjemmet til Povel og hans hustru Susanna. Det ble et slags kunstner-fristed for henne.

– Povel var baron og en riktig gentleman. Han elsket å lage mat, og jeg kunne ingenting. Jeg fikk være med familien, inkludert de fire barna på ferie, og hadde det virkelig flott. Til den aller første konserten som ble avholdt på Chateu Neuf noensinne, fremførte den dynamiske duoen sangen «Jag diggar dig» i 1974. 

– Det var vel en av de aller første rappene i Norden og i Europa. Publikum var helt fra seg, alle fikk bakoversveis, sier Wenche. På scenene i Skandinavia spilte det ingen rolle om sangene var på svensk, dansk eller norsk. Og sånn er det ennå. 

– Nei, jeg tenker ikke over det, det har alltid vært sånn. Jeg bare synger. Men hvis en danske snakker virkelig fort til meg, må man jo følge med litt ekstra. Da jeg reiste med SAS i gamle dager, kunne jeg svare flyvertinnene på tre språk én setning, det var bare sånn det var, sier hun.

 – De tunge erfaringene bærer jeg med meg bestandig. Spol frem 30 år. Wenche har levd et stort og rikt liv, blitt en kjær person i store deler av Skandinavia og i Tyskland. Livet privat har også blitt levd til fulle. Tre ekteskap, fire barn, bosetting i Danmark, Frankrike, Norge og Sverige. Men livet har uten tvil også bydd på motgang. 

I 1991 fikk hun beskjed om at eksmannen Michael Pfleghar hadde tatt sitt eget liv. Paret hadde vært skilt noen år, men de var gode venner. Det ble en tung og vanskelig tid. 

– Det var fryktelig, det var spesielt sårt fordi vi hadde en sønn sammen. Det forsvinner aldri, men med tiden aksepterer man å leve med det. I 2010 fikk hun en brystkreftdiagnose med spredning til lymfesystemet. Det ble en bråstopp på all jobbing. 

– Jeg måtte nullstille meg, begynne med helt blanke ark. Jeg må innrømme at da året var omme, hadde jeg opplevd så mange fine, flotte mennesker rundt meg at det ble mitt fineste år. 

Liker ikke ordet frisk 

I dag er hun kreftfri, men liker ikke ordet frisk. 

– Behandlingen mot kreften er ferdig, men det er ikke som å ha 38 i feber og så er du frisk igjen dagen etter. Kreften er noe som alltid ligger i tankene mine. Jeg er bevisst på hvor skjørt livet er. 

– Hva tar du med deg fra de tunge tingene du har opplevd i livet? 

– De erfaringene bærer jeg med meg bestandig. De tar plass i sjelen min for alltid. Jeg tenker som så, at hvis du opplever tunge ting i livet og klarer å stå i det etterpå, har det beriket deg – du får en større plattform. Du modner og vokser i spekteret ditt som menneske. Du blir sterkere. Sånn er det for meg. 

– Ikke kødd med «Vi lever» Kanskje er det på grunn av livserfaringen – eller kanskje er det selve mennesket Wenche? Eller er det det sangene hennes? Eller en kombinasjon. Men det forslitte, men presise ordet «urkraft» blir gjeldende når man skal beskrive den energien som strømmer gjennom noen av låtene hennes. 

Som «Vi lever.» – Jeg fant den sangen i 1980 – da bodde jeg i Paris, og siden har jeg hatt den med meg. Da het den «En chantant» og jeg ville gjøre den annerledes. Allerede da visste jeg at den sangen kom til å trenge minst 20 år før den ville bli alt det den skulle bli. Den teksten betyr så mye for meg. Wenche ga en ung Jan Eggum oppdraget å skrive teksten på norsk.

– På den tiden var Jan en ung og heavy låtskriver og musiker, han var litt sånn sint og kritisk og han reagerte med å si «hva??» da jeg foreslo at han skulle skrive teksten til sangen som skulle være en hyllest til livet. 

– Det ble veldig fint, jeg liker Jans gale, poetiske, «eggumske» tanker, konstaterer Wenche. Låta «Vi lever» ble spesielt viktig for Wenche da hun fikk kreftdiagnosen. 

– Det kan være faser i livet jeg kommer på gråten av å synge den, den forløser så mye. Folk tar sangen «Vi lever» på alvor, den betyr mye for mange.

– Jahn Teigen var en av dem. Vi satt sammen på en fest en gang hvor noen tullet med en av hans egne sanger, og denne sangen. «Du kødder ikke med «Vi lever», sa Jahn Teigen til meg da. «Det gjør du bare ikke». Da Wenche opptrådte på Foreningen Nordens sommerfest for samarbeidspartnere i år, sang hun nettopp «Vi lever», og publikum var som hypnotisert. 

Liker å være en del av Foreningen Norden

‍

Wenche, som har knyttet Norden tettere sammen i løpet av en lang karriere, forteller at hun føler seg hjemme i foreningen som bryr seg mer om mennesker enn om landegrenser. Så mye at hun i tillegg sang Povels legendariske «De sista entusiasterna» spesielt dedikert til generalsekretær Espen Stedje. 

– Ja, jeg kjente med en gang at jeg likte å være en del av Foreningen Norden. Her er det herlige mennesker, og foreningen taler en god sak. Jeg synes vi skal beholde våre egne språk. Det er bare å bli vant til å snakke og lytte. Det er en berikelse!