Fra et kraftfullt opprop i Trondhjems Adresseavis til dagens vitale hundreåring; historien om Foreningen Norden i Trondheim er en fortelling om nordisk samhold, kulturutveksling og utrettelig innsats.   

Tekst: Svein Olav Hansen  

Som Norges første lokallag har trønderne i hundre år bygget broer mellom de nordiske landene, og nå skal jubileet feires med pomp og prakt. Det hele startet 25. februar 1919, da oppropet til støtte for etablering av Foreningen Norden publisert i Trondhjems Adresseavis. I årene etter hadde avisa mange fyldige og mindre fyldige omtaler om Foreningen Norden og om aktiviteter i foreningens regi i inn- og utland. Omtalene inkluderte debatter om hvorvidt foreningen gjorde mer skade enn nytte for norske interesser. Trønderen Anders Buen, som i 1919 var stortingspresident og tok plass i den norske Foreningen Nordens styre ved etableringen, var aktiv i de nordiske debattene i Trøndelag, og han forsvarte Foreningen Norden og fremhevet dens positive betydning.   

Først i Norge med lokallag – fem år før Bergen 

I 1919 var den svenske foreningen blitt oppdelt i tre geografiske kretser, og tanken om å få etablert regionale avdelinger ble fulgt opp av de andre nasjonale foreningene. Men utenom avisomtaler, slik som i Trondheim, var arbeidet for å utbre den nordiske tanke i Norge i de første årene først og fremst et hovedstadsfenomen. Ikke desto mindre ble det første lokallaget i Foreningen Norden stiftet i Trondheim i 1925. Dette laget var både en trøndelags- og trondheimsavdeling. Det neste lokallaget ble stiftet i Bergen i 1930, og det nasjonale gjennombruddet for etablering av lokallag fulgte i kjølvannet av det store arrangementet «Nordens Dag» høsten 1936.  

Det første styret for trøndelagsavdelingen besto av redaktørene J. E. Benterud (formann) og Anders Buen (viseformann), med styremedlemmene grosserer Karl M. Hanssen, konsul L. C. Smith og skoleinspektør O. K. Ribsskog. Etableringen ble markert med et møte om Island i Frimurerlogen i Trondheim 25. september 1925. Her var professorene Sigurd Nordal og Fredrik Paasche foredragsholdere. Det ble snart startet et samarbeid mellom foreningen og Studentersamfundet for å skaffe berømte internasjonale foredragsholdere til Trondheim.  

Fra krevende start til reetablering med pastor i spissen 

Laget hadde neppe gode arbeidsvilkår. Det måtte nemlig reetableres. Det skjedde i 1930 i Børssalen med 50–60 personer til stede. Pastor Arne Fjellbu ble nå formann, noe han var til 1948. Da tok han noen runder som nestleder. Fjellbu var også i mange år en av de sentrale medspillerne i Foreningen Norden nasjonalt. Blant annet var han mangeårig medlem av foreningens representantskap. Med seg i styret i 1930 hadde han fylkesmann Odd Klingenberg, konsul Andreas Moe, skoleinspektør O. K. Ribsskog, konsul L. C. Smith, overlærer Harald Rønneberg og disponent K. R. Kjeldsberg. Ved utgangen av året hadde foreningen 82 aktive medlemmer, to passive og to livsvarige.  

«Oslo er rik og provinsen fattig» – men trønderne ga aldri opp 

Økonomien var lenge langt fra god: «Oslo er rik og provinsen fattig», het det i et brev fra trøndelagsavdelingen i 1936. «Oslo må hjælpe til, skal vi greie å holde det gående.» Men trønderne holdt det i gang. De holdt kurs, foredrag, reiser, mottakelser og så videre. «Nordens Dag» i 1936 var vellykket også i Trondheim og Trøndelag, og i januar 1937 opererte avdelingen med cirka 200 medlemmer. I 1939 var medlemstallet omkring 175. 

Vennskapsbyer skapte nye bånd i etterkrigstiden 

Vennskapskommunespørsmålet var blitt diskutert i de nasjonale foreningene siden begynnelsen av 1920-årene. Målsettingen var å koble nordboere organisatorisk nærmere hverandre. Spørsmålet var om det var mulig å gjøre det på en slik måte at også de som bodde utenfor hovedstedene kunne delta i mellomfolkelig, nordisk aktivitet?  

Etter at det første trekløveret av vennskapskommuner ble etablert sommeren 1939, ble det etter okkupasjonen opprettet mange kretser av vennskapskommuner. Trondheim–Odense–Östersund/Sundsvall utgjorde et firkløver da vennskapsbesøkene begynte for Trondheim i 1947. Noe av det første byen gjorde innenfor dette samarbeidet, var å ta imot barn fra Östersund og Odense. Og ved siden av vennskapssamarbeidet gikk virksomheten i årene fremover i blant annet ulike kurs, for eksempel ungdomslederkurs, bokutstillinger og andre typer utstillinger og ulike foredrag. Også fotballkamper mot vennskapsbyene til Trondheim ble arrangert. Røros tilhørte de kommunene som tidlig etablerte et nordisk vennskapskommunesamarbeid – med Vordingborg og Falun. 

Fra motgang til medgang 

I 1955 ble det opprettet et fond på 100 000 kroner i Foreningen Norden Trondheim. Det var en gave fra avdøde konsul Arild Huitfeldt Bachke. Pengene skulle brukes til å fremme vennskap og forståelse mellom Norge, særlig Trøndelag, og de øvrige nordiske landene. Dermed var den prekært dårlige økonomien i lokallaget en saga blott. 

Vital hundreåring  

Medlemstallet i Trøndelag og Trondheim var rundt 170 på midten av 1950-tallet. Ved hundreårsfeiringen har Trondheims-laget alene 270 medlemmer, og under ledelse av Monica Henriksen-Toset skal nå jubileet feires og markeres med stil og fag. 22. mars blir det kommunal mottakelse, nordisk festaften og seminar om nordisk sikkerhetspolitikk i Erkebispegården. Dagen etter blir det nordisk byvandring i Trondheim. Gratulerer med hundreårsdagen. Vi gratulerer pioner-laget Trondheim. Lykke til med feiringen!