Av Anne M. Fogt 
Hovedbilde: John Thomas / Unsplash.com 

Det var en varm augustdag i 2019. Jeg satt i skyggen med en ny bok i fanget og gledet meg: Nå skulle jeg få svar på hvorfor den litterære produksjonen i Island er en av de mest omfattende på kloden i forhold til antall innbyggere i landet.

Boken var Islands litterære mirakel av danske Erik Skyum-Nielsen, lektor ved Københavns Universitet, tidligere lektor i dansk litteratur ved Islands Universitet, mangeårig litteraturkritiker i Information og oversetter av rundt 100 bøker fra islandsk til dansk.

Det ble ettermiddag, det ble kveld, det ble kjøligere, og den danske sommernatten krøp nærmere. Jeg fortrakk inn, hadde fortsatt en 70-80 sider igjen, leste videre. Det ble midnatt, jeg kjente det begynte å svi i øynene, men måtte fortsette lesingen. Etter et halvt døgn med Skyum-Nielsens bok måtte jeg slå fast at den er et litterært mirakel om det litterære miraklet på sagaøya. 

Ordet mirakel henger sammen med det latinske verbet admirari – å undre seg. Jeg hadde helt siden et skriveopphold på Nordens Hus i Reykjavik rundt århundreskiftet både undret og gledet meg over de mange gode forfatterne på en øy med om lag 360 000 innbyggere. Erik Skyum-Nielsen viser til islendingene som et av verdens mest lesende og kulturinteresserte folk og føyer til: ”Halvdelen af befolkningen er faktisk digtere, siger vi, resten er forlæggere.”

Erik Skyum-Nielsen mener at islendingene helt enkelt har vært ”fænomenalt skrappe til det at huske og fortælle og fæstne tanker i poesi, en evne, som traditionelt har været folkeligt udbredt i det som Halldór Laxness kaldte `Islands akademi`, og som eksisterede på bøndergårde og i jævne folks huse”. Skyum-Nielsen stiller det retoriske spørsmålet om hvorfor vi i dag skal lese de islandske slektsagaene. Jo, først og fremst for å møte mennesker fra en svunnen tid, som tenkte og handlet annerledes enn vi, men som vi kommer helt nær inn på takket være at fortellingen veksler mellom reportasje og scener med dialog og bruk av sansene. Skriveren holder seg diskret i bakgrunnen og gir ikke uttrykk for egne vurderingen, men slår fast at slik og slik var det. 

Mest belest i verden

Det går et par år, og jeg besøker en dansk-norsk venninne. I en av bokhyllene hennes finner jeg to bøker om Erik den Røde. Bind 1 inneholder delene Skibet og Sværdet, bind 2 Ploven og Sangen. Det starter med et skip, så et sverd for ungdommen, så en plog for dyrking av jorden, så en sang for det religiøse univers. 

Jeg husker så vidt denne Erik fra historietimene på ungdomstrinnet – han var en vill nordmann som dro etter sin fredløse far til Island, der Erik slo seg ned en del år før også han ble dømt fredløs, måtte dra fra Island og ble kjent som den første som oppdaget Grønland og bosatte seg der. De to bøkene er skrevet av Preben Mørkbak, og det navn kjenner jeg, så jeg ber om å få låne de to bøkene. 

Innholdet er som å lese en islandsk slektssaga, men formen er modernisert og gjør det enkelt for dagens leser å forstå hva dette handler om.  Nå, et par år etter lesingen, møter jeg forfatteren, og det går opp for meg at få i vår tid kan ha lest de islandske sagaene så grundig som Preben Mørkbak. Han er født og oppvokst på Jylland, utdannet journalist og har arbeidet en årrekke i Århus i ledelsen for Østjyllands Radio (DR).  Men han har også i mange år vært en sann Islands-venn, som har tilbragt mye tid i landet, ikke minst for å gjøre undersøkelser til bøkene om Erik den Røde. Disse forberedelsene besto blant annet i å sette seg inn i de islandske sagaene, og dem kan han «både forfra og bagfra», som han sier med et godt jysk uttrykk. Han legger til at islendingene må være de mest beleste i verden. 

– De har to jobber, men når de har fri på en godværsdag, så går de ut i den ville naturen, legger seg i graset og leser. Og hvis ikke de har en bok med, så ser de opp på himmelen og siterer sagaene.

På jakt etter Erik den Røde 

Mitt første møte med Preben Mørkbak fant sted i 1987 da vi begge deltok i et nordisk journalistkurs under tittelen «Det vestnordiske samarbeidet». Kurset fant sted først på Færøyene, deretter på Island. Når jeg nå spør Preben Mørkbak om han noensinne har fått økonomisk støtte til å skrive, svarer han:

– Jo, en enkelt gang, og det var dagen før vi på kurset skulle reise hjem fra Island. Kurset var støttet av Nordisk Råd. Journalist Claus Jacobsen hadde permisjon fra Danmarks Radio for å prøve seg som presseansvarlig i rådet, og han deltok i kurset. Jeg hadde fortalt ham at jeg kunne tenke meg å reise i Erik den Rødes fotspor i Island, men at det skortet på midler. Da klarte Jacobsen under et døgn å finne ubrukte midler, som straks gikk inn på bankkontoen min. 

Preben Mørkbak ble igjen på Island for å oppsøke alle de stedene hvor Erik, hans rødhårete helt, med sitt hissige temperament, hadde bodd og virket de årene han oppholdt seg på Island. I dag er det ikke så enkelt som i Prebens tilfelle å få støtte fra Nordisk Råd, men midlene den gang var til stor nytte: Reisen rundt på sagaøya bidro etter hvert til realiseringen både av TV-serie og bøker. Preben Mørkbak og DR-journalisten Søren Ryge Petersen, som utenfor Danmarks grenser kanskje er mest kjent for sine lærerike hageprogrammer, dro rundt århundreskiftet til Island, Grønland og Vinland og laget en serie under navnet «Erik den Rødes saga». De gjorde det på en engasjert og innholdsrik måte ved rett og slett å oppsøke de områdene Erik hadde bodd og fortelle løst og fast til hverandre og seerne om hvordan livet må ha vært for Erik, hans familie og hans slaver. (Serien ligger på YouTube.) 

Etter bøkene om Erik den Røde, kom Preben Mørkbak med romanen om danenes siste viking, Sven Tveskæg, Svein Tjugeskjegg. Alle de trehistoriske romanene er oversatt til norsk, første bind av Erik den Røde også til tysk. Alle har solgt i over 35 000 i Danmark, i Norge og i Tyskland.

Enormt arbeid

Sykdom hadde satt en stopper for Preben Mørkbaks journalistiske karriere, men lenge klarte han å holde på med romanskrivingen. Han var innstilt på å fullføre historien om Sven Tveskægs liv med et bind 2, men måtte til slutt innse at kreftene strakk ikke til. 

– Det ligger et enormt arbeid bak en historisk roman hvis forfatteren ønsker å ha alle fakta på plass, og jeg brukte seks år på den første boken om Erik, noe kortere tid på de neste bøkene. Med så grundige undersøkelser er jeg ikke redd for å stå fram i en hvilken som helst forsamling og forsvare den historiske framstillingen som om det var en magisteravhandling. 

– Hva er drivkraften din for å lykkes med et så omfattende arbeid? 

– Da må jeg gå tilbake til tiden i Grønland, til stedet Maniitsoq, tidligere Sukkertoppen. I denne lille byen startet jeg en lokalavis og holdt på med tv, men det ble også tid til å ruste opp en gammel fiskekutter slik at kameraten min og jeg kunne seile fra Maniitsoq sør om Grønland og opp langs østkysten. Deretter dro vi nordover langs vestkysten fra Maniitsoq og tilbake igjen.

–  Hvis det hadde vært mulig å seile Grønland rundt, hadde vi gjort det, men vi var innom alle fjordene på både den østlige og den vestlige siden av øya. Totalt brukte vi ni måneder, levde av fiske og jakt, og jeg fikk virkelig testet hvordan jeg reagerer når vær, vind og strømforhold går på livet løs. Noen av de barske naturskildringer jeg skriver om i bøkene om Erik den Røde, har jeg selv opplevd. Men jeg fant fjordene som Erik kom til, og det var i seg selv en drivkraft, for denne mannen har jeg sett opp til helt siden barndommen.

Mindre formater

– Jeg kan ikke forestille meg at du slutter å skrive? 

– Nei, det har du helt rett i. Men nå holder jeg meg til mindre formater – jeg skriver dikt, og jeg skal i gang med å skrive om min oppvekst på landet i Jylland, først hos min morfar og senere hos min pleiefar, begge to menn som har bidratt til at jeg har klart meg bra her i livet. Som barn var utsiktene til det ikke alltid de beste. 

– Jeg er sikker på at leserne gjerne vil vite hvorfor en jyde havner i Bodø i godt voksen alder?

– På kurset i 1987 om det vestnordiske samarbeidet deltok en norsk kollega, Hege Lamark. Henne kunne jeg ikke glemme, og mange år senere – i 2012 må det ha vært – sendte jeg henne en forsiktig e-post. Etter flere måneder med elektronisk brevveksling, var vi enige om at det måtte bli oss to, og det har det vært siden. Hege var i fast jobb, og jeg flyttet til Bodø. Det har jeg bestemt ikke angret på.