TEKST: GRY THUNE FOTO: MARCO BORGGREVE / OSLO-FILHARMONIEN

‍

Mange hevet øyenbrynene da Oslo-Filharmonien – ansett som et av verdens beste orkestre – tilbød en 22-åring jobben som sjefdirigent. Da han startet i jobben høsten 2020, var han 24.

Siden har Klaus Mäkelä fortsatt sin ferd over stjernehimmelen og reiser verden rundt som gjestedirigent. I tillegg er han også fast tilknyttet både Orchestre de Paris, Sveriges Radios Symfoniorkester – samt at han er kunstnerisk leder for Åbo musikfestspel.

På én uke kan han ha vært i både den finske, norske og svenske hovedstaden.

– Jeg har alltid likt å jobbe i de nordiske landene. Selv om orkestermiljøet er internasjonalt, er det en viss nordisk mentalitet, noe som forbinder oss på et dypt nivå. Vi er jordnære og ydmyke. Det gjør det lett å tilpasse seg.

– Hva tenker du om nordisk samarbeid generelt?

– Utveksling av kultur er viktig. Finland er et lite land med mange dirigenter. De finske dirigentene har ofte jobbet i de nordiske landene og bygget mange broer.

‍

Ydmyk stjerne

– Når vi kan reise fritt igjen, synes jeg det er viktig å fortsette samarbeidet over grensene. Å bare stå og se på sine egne føtter, vil ikke få deg noe sted.

Klaus svarer høflig når vi spør om hvordan han har det, der han sitter foran skjermen på et hotellrom i Wien. Han fløy dit fra Helsingfors tidligere på dagen – det er fortsatt basen i det hektiske dirigentlivet – når han ikke er i Oslo eller Paris.

– Hvordan er det å være en stigende stjerne?

Den beskjedne finnen vinker det vekk ved å slå blikket ned og smile, den slags overfladiskheter forholder han seg ikke til.

– Jeg føler meg veldig komfortabel med å være dirigent.

‍

Rørt av åpenheten

– Hva tenkte du da fikk jobbtilbudet fra Oslo-Filharmonien?

– Jeg følte meg beæret.

Klaus hadde flere tilbud, men mener at Oslo-Filharmonien er et av de beste orkestrene i verden.

– Jeg ble rørt over at de var så åpne og at de trodde på et samarbeid på et så tidlig stadium.

– Jeg hadde dirigert orkesteret bare én gang tidligere. Ofte blir du spurt først etter å ha dirigert både ti til femten konserter. Jeg tror det betydde noe spesielt for både dem og meg.

– Hva går vi glipp av, vi som ikke hører på klassisk musikk?

– Jeg tror det er som med alle kunstarter – du må forstå at du kan sette pris på det, selv om du ikke liker det. I hovedsak handler kunst om å vekke noe, selv om du ikke forstår det.

‍

Å jobbe i Norden, er som å være hjemme

Majoriteten av de cirka hundre musikerne i Oslo-Filharmonien er fra Norden, men miljøet er i høyeste grad internasjonalt, med musikere fra alle verdens hjørner. Språket er derfor også her engelsk.

I musikkens verden skal det strengt tatt likevel bare noen fingerbevegelser til for å kommunisere.

Stjernedirigenten holder høyrehånden opp og ser på den, mens han rasler litt med fingrene.

– Det er små bevegelser, men det kommer mye informasjon fra hånden. Du kan dirigere uten dirigentpinne også, bare med hodebevegelser og ved å se på musikerne.

– Min jobb er å få musikerne til å spille bedre. Å jobbe i de nordiske landene, er som å være hjemme. Å være i Frankrike er også som å være hjemme, samtidig som det er annerledes.

– Hva er det som får deg til å føle deg hjemme?

– Det jeg elsker ved å skape musikk i ulike land ... musikk er kommunikasjon og dialog. Jeg har et klart bilde av hvor jeg vil med musikken – musikerne spiller det de tolker at jeg vil høre. Alt dette skjer uten ord. Det er bare jeg som dirigerer med fingrene. Den forbindelsen der, er veldig fascinerende.

‍

Det å kunne, gir frihet

– Har du opplevd at tid og rom noen gang har opphørt?

Han stopper litt opp.

– Den viktigste egenskapen en musiker har, er evnen til å konsentrere seg. En musikers liv handler alltid om å forberede seg.

Han kaster et lite blikk til siden, kanskje er det celloen fra 1600-tallet som han pleier å spille på, han ser i retning av. Han skal øve etter at intervjuet er ferdig. Han

var 16 år da han begynte som cellist i Helsingfors Filharmoniske Orkester. Først når du kan det du skal, kan du føle deg fri, mener han.

– Da kan følelsen komme, av at tid og rom opphører. Jeg har hatt den opplevelsen i Oslo, der du ikke vil at konserten skal ende. Det er sånne store øyeblikk som gjør alt verdt det.

På sett og vis vokste Klaus Mäkelä opp under et piano. Foreldrene var begge profesjonelle musikere, faren spilte cello, moren piano.

– Et av mine tidligste minner fra oppveksten, er et minne om musikk. Mamma og pappa øvde ofte sammen. Da jeg var liten, lå jeg ofte under pianoet. Jeg hadde en veldig fin og lykkelig oppvekst. Jeg øvde mye og hørte hele tiden på musikk.

‍

‍

Et multitalent

Som sin far, spilte også Klaus cello – og han sang sopran i guttekoret. Han kunne lett ha gått i farens fotspor og blitt profesjonell cellist – hadde det ikke vært for Carmen.

Han var sju år da forestillingen ble satt opp i nasjonaloperaen i Helsingfors. I guttekoret bakerst på scenen, stod han med store øyne og så det mektige dramaet utspille seg.

Når han forteller om minnet nå, er det som om overveldelsen fortsatt sitter litt i.

– Operaen kombinerer mange kunstformer – det er teater, drama, musikk og kostymer foran et publikum. Carmen er også en av verdens mest populære operaer – av gode grunner.

– Det var en stor opplevelse. Men det som rørte meg mest, var musikken. Jeg innså at det var dirigenten som styrte det hele.

Der og da bestemte han seg for å bli dirigent. Samme år kjøpte han sin første dirigentpinne, mens familien var Wien.

‍

Læremesteren

Han fortsatte å synge i koret og fortsatte å spille cello, men hadde planen klar. Tolv år gammel ble han tatt inn som elev ved Sibelius Academy, med den legendariske dirigenten Jorma Panula som læremester.

– Jeg har lært på den gamle måten, med lærer og elev. Panula er en legende, og jeg var veldig heldig som ble undervist av ham. Han behandlet meg nærmest som sitt eget barn. Vi reiste verden rundt sammen.

Allerede fra tolvårsalderen fikk elevene ukentlig mulighet for å øve seg på å dirigere små og store orkestre.

– Hvordan var det å være tolv år og stille seg foran et orkester for første gang?

– Podiet ble et naturlig sted å være. Jeg var samme person på podiet som utenfor. Når du leder, må du vite hvor du vil, men du trenger ikke å late som om du er sjefen.

– Hva er det viktigste du lærte av Panula?

– Å være deg selv når du dirigerer. Å dirigere, er å lede folk. Hvis du vil lede noen, må du være deg selv, ellers vil ingen tro på deg.

– Jeg har hatt mange spennende lærere – det er viktig å møte andre mennesker. Du blir bedre av å høre på andre musikere. En god regel i livet er å omgi deg med folk som er klokere enn deg.

‍

Bryllupsreisen fortsatt ikke over

Han hadde allerede debutert som dirigent med flere velrenommerte orkestre da han fikk jobbtilbudet som sjefdirigent i Oslo. Nå er han inne i sitt andre år – kontrakten varer til juni 2027.

– Det har vært en kjempefin tid. Tross pandemien. De er nydelige musikere. Jeg bryr meg om hver eneste en og kjenner mange av dem personlig.

– Du har sagt at det var kjærlighet ved første blikk da du dirigerte Oslo-Filharmonien første gang. Er du fortsatt forelsket?

Han ler.

– Ja, bryllupsreisen er fortsatt ikke over.

Selv om han begynner å føle seg litt norsk, ser han fram til julefeiring hjemme i Helsingfors.

– Jeg er en familiemann, selv om jeg reiser mye. Julen er en mulighet til å møte venner og familie og alle jeg er glad i. Det er ikke lett å få til ellers i året.

Tidligere på dagen var han ute i Wiens gater for å gå sin daglige tur. Han gikk forbi Mozarts hus, da en euforisk følelse gikk igjennom ham. “I disse gatene gikk Mozart!”.

– Jeg får nesten litt dårlig samvittighet overfor de andre komponistene, men han er min favoritt. Musikken hans gjør meg glad og får meg til å føle mange ulike følelser.

– Mitt liv … jeg jobber med mesterverk hver dag; Mozart eller Beethoven – det er mesterverk jeg har sett partiturene til mange ganger. Men hver gang oppdager jeg noe nytt. Det er det som kjennetegner mesterverk.

‍

‍

Lidenskapen for musikk

Når alt kommer til alt, er det likevel noe annet som driver ham i lidenskapen for musikk. Noe ikke minst pandemien gjorde tydelig for ham.

musikk er kommunikasjon og dialog. Jeg har et klart bilde av hvor jeg vil med musikken – musikerne spiller det de tolker at jeg vil høre. Alt dette skjer uten ord

Jeg er glad i forberedelser, men belønningen er å gjøre det sammen. Det er fint å spille cello alene, men du trenger andre mennesker. Som dirigent trenger du et orkester. Å føle det samme sammen – er den største belønningen.

– Kan de nordiske landene på sett og vis også ses på som et orkester?

Sjefdirigenten tenker seg om i et par sekunder.

– Ja, det er en metafor som kan fungere. Et orkester er et samfunn i miniformat.

– Med den kraften som oppstår når alle samarbeider, kan det skapes noe ekstraordinært. Men det krever talent og innsats.

‍

Denne artikkelen stod først på trykk i Norden 4, 2021.

‍