Tekst: Arnt Steffensen kåserer om multikunstnerene på kjøkkenet. 

For den tiden er forbi da kokken kunne nøye seg med å skrive «stuet kål» i menyen. Nå skal dette beskrives som rustikt, jordnært og med silkemyk konsistens, med en lun, nøtteaktig sødme og et subtilt hint av muskat.

1990-tallet

Trenden startet på 1990-tallet, da kjøkkensjefene oppdaget at det var mye morsommere å prate med gjestene ute i restauranten enn å stå på kjøkkenet. Noe måtte de jo prate om, så gradvis ble det utviklet en pompøs måte å snakke om mat på, åpenbart inspirert av vinanmeldelser, der svulstige formuleringer som fløyelsmyke toner av modne bær og hint av krydder sitter løst.

Med matmanifestet Ny nordisk mat fikk pompøsiteten vind i seilene. Myndigheter og reiselivsnæringen begynte å snakke om mat og måltider som opplevelser, der det handlet om å fortelle en historie. Selv en dvask kålrot kunne opphøyes til jordens eget hjerte, en dyp essens av våre forfedres kamp mot nordisk frost og vind.

UNESCO definerte mattradisjoner som immateriell kulturarv, råvarer ble omtalt som om det var uvurderlige artefakter, og etter hvert var det så mange beskrivelser av skog og vidde i restaurantmenyene at man skulle tro de hadde hyret inn Hans Børli. En matrett var ikke lenger en matrett, men en spirituell vandring i naturens landskap.

Restaurantgjestene elsket det naturligvis. Det var kanskje litt rart at overtatoverte kjøkkensjefer i de mest asfalterte bydelene plutselig fremsto som den uberørte naturens varmeste forkjempere, men språklig var dette mer begripelig enn det franske menyspråket som hadde dominert tidligere. Det fremsto som fint og høyverdig, vel verdt det betydelige påslaget i prisen slike formuleringer gjerne medfører.

De fleste som velger å bli kokk, gjør det fordi de er flinkere med praktisk matlaging enn i teoretiske fag som norsk. At de plutselig forventes å formulere seg som om de skulle ha vært på poesifestival, kommer nok overraskende på mange.

Kunstig intelligens

Heldigvis har fremskrittet gitt kokkene et nytt verktøy, som bør være til stor hjelp: Kunstig intelligens. For uansett hvor hverdagslig en matrett måtte være, kan KI få det til å høres fristende og poetisk ut, hvis man ber den om det. Brødskive med leverpostei blir således en smak av hjemlig varme og robust enkelhet, mens knekkebrød med brunost er en perfekt balanse mellom salt og søtt, der tradisjon møter enkel luksus i hver munnfulls knasende harmoni. 

‍

Forhåpentligvis går det over snart. Ingen normale mennesker snakker på denne måten, og assosiasjonene til H. C. Andersens eventyr «Keiserens nye klær» blir overtydelige. Men for underholdningens del må de for all del fortsette litt til.