Tekst: Karoline Lindsay Foto: Tore Skaar

Denne artikkelen er en del av en større sak om danseband og stod først på trykk i Foreningen Nordens medlemsblad, magasinet Norden nr 1/23. Du kan lese hele saken om danseband her!

Møt Ole Ødegård (til høyre på hovedbildet) og William Kristoffersen (til venstre) fra Ole Ivars.

William var opptatt av dansebandmusikk og begynte så smått i 1966 med et familieband i Eidsvoll. Han ble påvirket av populære band fra Sverige, men fikk også øynene og ørene opp for et band fra Hamar-området som spilte lignende musikk. Han hørte til og med på låtene til dette bandet, som kalte seg Ole Ivars, før de slo skikkelig igjennom.

– Jeg var stadig innom en kafé like ved skolen. På jukeboxen hørte jeg sangen «Barndomshjemmet», som Ole Ivars hadde spilt inn. Jeg brukte alle myntene mine på å høre den sangen om igjen og om igjen, sier William, – men nå kan Ole fortelle deg litt om starten på hele eventyret.

Ole svarer, med glimt i øyet, at de startet bandet høsten 1964 etter nøye vurdering om den nye stilen fra Sverige kunne bidra til bedre hell på det lokale sjekkemarkedet. La oss ta et dypdykk i et solid stykke nordisk dansebandhistorie.

Ut med gammaldans, inn med danseband

Året er 1964. Vi befinner oss på Hamar, på Hedmarken. Gammaldansen, som har vært den etablerte musikk- og danseformen er i ferd med å dø ut. I stedet syder hele Hedmark av rytmer og takt fra Sverige, og stort sett i svensk språkdrakt. En gjeng lokale gutter tenker; hva nå?

– Da jeg begynte med danseband, hadde gammaldansen med trekkspill, klarinett og kontrabass begynt å gli sakte ut av bruk. I Sverige var danseband hett, og det var svenskene som brakte den nye stilen inn i Norge, den stilen som vi har vært representanter for.

Da Sven-Ingvars, Flamingokvintetten, Sten & Stanley og mange flere lignende band kom strømmende innover grensa og inn i radioen, smittet det fort.

– Vi gutta som var ute for å sjekke damer, stod foran scenen. Vi så på disse nye bandene, og så diskuterte vi om vi ikke skulle gjøre det samme? Kunne det være noe som dro damer? ler Ole Ødegård, som var med på å stifte det som senere skulle bli Ole Ivars. Hvorfor akkurat navnet Ole Ivars? Fordi det var fornavnene til to av medlemmene satt sammen, Ole og Ivar, og det var jo også sånn dansebandet Sven-Ingvars hadde gjort det. Veldig i tiden, altså. Men var det lett å slå igjennom som norsk danseband i Norge på 1960-tallet?

Sterk påvirkning fra Sverige

– Det var noe merkelig med radiosignalene fra Sverige. De fleste nordmenn, som ikke bodde så langt unna grensa, hørte denne musikken på svensk P3, på FM-radioen. Vi hørte den godt på Hamar, men bortpå Gjøvik fikk de ikke inn kanalen like godt. Da vi kom utafor signalene til den svenske FM-radioen, var det plutselig Radio Luxembourg som gjaldt. Derfor ble musikkstilen folk hørte på forskjellig etter hvor de bodde i landet. Man lyttet ikke alltid til den samme musikken på Hamar, som man lyttet til på Gjøvik – eller for den saks skyld på Jæren. Det tok lenger tid å få brakt den musikkformen vi satsa på fra Hedmarken til Orre, nettopp på grunn av radiosignalene, forteller William.

Men det endret seg da bandet fikk sitt gjennombrudd i 1967 med sangen «Regnets rytme».

– Da kom vi på førsteplass på flere lister og ble spilt på Norges eneste radiokanal, den alle hørte på, NRK, kunne vi plutselig dra til Orre. Og så ville Rolv Wesenlund ha oss med til Sverige og spille dansemusikk der, sier Ole.

– Vi var veldig påvirket av Sverige, alle i Norge var det, skyter William inn. Han kom inn i bandet i 1980-årene. Det er Kristoffersen som har skrevet de fleste av tekstene og låtene til Ole Ivars, og det er han som er ansvarlig for den daglige driften av bandet – og som spiller bass.

– I Norge hadde vi bare én TV-kanal, som sjelden sendte noe av svenske danseband. Men da vi var så heldige å få kjøpt en UHF-antenne, fikk vi de svenske dansebandene inn i stua. Det var svært mange svenske danseband som fikk både musikken og ansiktene sine kjent i Norge etter at nordmenn fikk høre og se dem på svensk TV. Dette har påvirket oss hele veien. Vi var egentlig litt misunnelig på svenskene som var såpass ofte å se i TV-ruta, forteller William. Det tok lang tid før norske danseband fikk litt drahjelp av radio og TV.

‍

‍

‍

Platesalget tok av

Ole Ivars har vært et bandnavn å regne med helt siden oppstarten i 1964. Likevel var det langt til anerkjennelsen som profesjonelle artister.

– Vi ble satt i så mange rare båser som dansebandartister. Bare feiltakelser. Det er like høyt nivå i denne bransjen som det er i andre sjangere. Det er ingen musikkform som er lett å spille, hvis du skal spille det bra, sier William.

Ole Ivars kjempet en lang kamp for å vinne en Spellemann-pris.

–Svenskene hadde tross alt hatt en «grammis», en Spellemann-pris i mange år. I 1996 ble vi funnet verdige nok, forteller William.

– Da vant vi den første Spellemann-prisen for danseband. Platesalget til Ole Ivars begynte å ta av litt før millenniumskiftet. Høsten 1999 kom albumet «Ole Ivars»  ut med låtene, «Nei, så tjukk du har blitt» og «Jag trodde änglarna fanns». Da, plutselig, eksploderte salget og dro også med seg platene vi hadde laget tidligere.

Populariteten og platesalget steg ytterligere, da vi et par år senere kom ut med albumet «En får væra som en er». I tillegg til tittellåten inneholdt plata «Kongen av campingplassen» og «Kjerringa mi kan itte spelle trekkspell».

 – Jeg var til og med i et kvarters intervju en gang på svenske P4 bare for å snakke om «Kongen av campingplassen». Vi fikk en drøss av gullplater i den perioden også, husker William.  

‍

Store på Færøyene

Spesielt svenskene, nordmennene -og færøyingene har trykket bandet som startet i Hedmarks dype skoger til sitt bryst.

– Ja, vi er store på Færøyene. Det er 50 000 mennesker som bor på Færøyene, og der har de sin egen «Færøytopp» som vi har vi herja fælt på i perioder.Ole Ivars har flest førsteplasser på Færøytoppen. Vi vant med låta «Jag trodde änglarna fanns» i 2001, sier William.Ole Ivars har vært en god del i Sverige og har blitt ganske store der også. I 2007 mottok de de den svenske gullplata for «Ole Ivars 40 Beste».

– Det var en stor seier, og vi trodde ikke våre egne øyne og ører da svenskene på nyttårsaften sendte Ole Ivars i opptak fra 50 års-jubileet fra Vikingskipet, på SVT1 i beste sendetid, forteller William.

– Da var vi både stolte og litt forundra. Det kan synes som om spørsmålet «forener danseband Norden?» i denne sammenhengen blir litt overflødig. Det er åpenbart at Ole Ivars ble til som et resultat av påvirkning fra naboen, og sånn sett allerede er nordisk i sin natur. For å si det litt fjongt. Og hvem vet hva slags andre nordiske band Ole Ivars påvirker videre, kanskje på Færøyene?

‍

‍

 Har dere vært tro mot dansebandstilen da, hele veien?

– Ja, det har vi. Jeg har likt det helt siden begynnelsen og har ikke veket plassen for noe annet. Danseband gjorde så sterkt inntrykk på meg etter at gammaldansen var over, forteller Ole.

Men hvordan gikk det med sjekkingen da, ble dere bydd opp til dans av noen damer?

– Vi har stått på scena siden vi var 15 år, så det har ironisk nok ikke vært så mange lørdagskvelder vi har fått øvd oss på å danse. Vi er så dårlige til det at vi taper etter den første dansen, og da har sjansen gått, flirer Ole.‍

‍

‍

‍