Dagens diskusjoner i Nordisk råd har en lang forhistorie som strekker seg tilbake mange tiår. På 1960-tallet så man behovet for å samle de avtalene det nordiske samarbeidet allerede hadde oppnådd: passunion, felles arbeidsmarked, sosialkonvensjon med mer. 23. mars 1962 ble Helsingforsavtalen underskrevet, og det er denne dagen vi feirer som Nordens dag.

På tide å rydde opp

Det var flere årsaker til at man inngikk Helsingforsavtalen. Delvis var det for å stå sterkere i forhandlinger med EEC (forløperen til EU) for å kunne fortsette det nordiske samarbeidet uavhengig av EEC. Det var særlig viktig for Finland å kunne fortsette det nordiske samarbeidet uten noen som helst tilknytning til EEC.  

Delvis var det et resultat av at Sovjetunionen på samme tid krevde at Finland fortsatt skulle være en nøytral stat og at «vennskaps- og bistandsavtalen» fra 1948 skulle forlenges. Kravet som skapte uro i Helsingfors og de øvrige nordiske hovedstedene, gjorde at nordiske politikere som før hadde vært skeptiske til en forpliktende avtale om nordisk samarbeid, snudde.

Fra traktatforslaget ble utarbeidet til den ble lagt frem, ble det gjennomført betydelige innskrenkninger i avtalen. Embetsverket byttet systematisk ut «skal» med det uforpliktende «bør». Det er det på tide i å rette opp i nå!

En avtale som sikrer handling

På 1970-tallet ble avtalen revidert for å få med regjeringssamarbeidet i Nordisk ministerråd og miljøsamarbeidet. På 1980-tallet fikk de tre selvstyrte områdene en sterkere stilling, og på 1990-tallet ble det europeiske samarbeidet trukket inn som en dimensjon i det nordiske.

Foreningen Norden har i lang tid ivret for en mer forpliktende Helsingforsavtale. Allerede i 1966 foreslå Foreningene Nordens Forbund at Nordisk råd skulle ha beslutningsmyndighet.

Nå er tiden moden for å få med sikkerhets-, forsvars- og utenrikspolitikk. Dette er helt i tråd med Foreningen Nordens prinsipprogram som slår fast at de nordiske landene går sammen om en felles sikkerhets- og utenrikspolitikk og at de nordiske landene står sammen om et felles forsvar av Norden.

Ved en revidering av avtalen bør man se på hvordan man kan styrke og gjøre det grunnleggende i det nordiske samarbeidet mer forpliktende. Vi mener at paragrafen om undervisning og utdannelse i skolene (artikkel 8) bør skjerpes. Her står det at landene «skal i passende omfang omfatte undervisning om språk, kultur og alminnelige samfunnsforhold i de øvrige nordiske land …». I praksis viser det seg at dette ikke er godt nok.

‍

Vi skal (og ikke bør) utvikle samarbeidet

Det aller viktigste er at landene fortsatt forplikter seg til å bevare og ytterligere utvikle samarbeidet (artikkel 1) og at statsborgere i de øvrige nordiske land behandles likt med landets egne borgere (artikkel 2). Her gjelder det å følge avtalen i praksis. Og da trenger vi en avtale med flere «skal» enn «bør», slik at avtalen kan behandles som nettopp en avtale. Noe som stiller krav til oppfølging og at vi holder det vi har lovet.  

I dag er det igjen mange som etterlyser nordisk samarbeid, i lys av at Russland har vist vilje til å bruke militær makt mot et av sine naboland. Et samkjørt Norden gir stabilitet og trygghet, og samtalene i Nordisk råd om en ny oppdatert avtale er en positiv utvikling.

Vi håper samtalene bærer frukter, for kan vi egentlig vente til krisene rammer før vi setter det nordiske samarbeidet i gir? Pandemien ble et tydelig eksempel på at samarbeid om beredskap ikke var på godt nok i Norden. Forarbeidet må gjøres – i fellesskap.

Kontinuerlig samkjøring er nødvendig om vi skal klare å være en enhet med handlekraft og ikke bare gode naboer. En ny Helsingforsavtale som sier at vi skal utvikle samarbeidet – også på nye områdene – er høyst nødvendig i møte med usikkerheten vi deler.

‍