TOVE: Arbeid og kjærlighet

Fredag 21. mai har filmen om Tove Jansson, skaperen av Mummitrollet, premiere. Filmen var Finlands offisielle Oscarbidrag. Magasinet Norden har skrevet om Tove Jansson: Om utedoer og finske svaberg. Om krummelurer, om vinterdvale, om fremsynte fedre og brysom berømmelse. Om frihet, plikt, arbeid, frihet og kjærlighet. Om en av Nordens største kunstnere.

Tekst: Katrine A. Ziesler. Foto fra filmen Tove.

På en liten øy i Finskebukta, ved en liten, skvulpende vik, ligger hytta til familien Jansson. Se for deg en sommerdag tidlig på 30-tallet. Svalene svever høyt på himmelen og kanskje sitter pappa Jansson i solveggen og skisser på en skulptur han vil lage. Mamma Ham (det er ingen som kaller henne Signe, selv om det er det hun egentlig heter) har sannsynligvis også tegneblokken fremme, og tegner kanskje på et ørlite kunstverk som en dag skal bli et frimerke. På plankeveggen i uthuset foregår en diskusjon mellom familiens ene sønn og datter, der de forsøker å overgå hverandre i prosaiske refleksjoner – som seg hør og bør på en utedovegg. Når sønnen, Per Olov, drar på med et vidløftig sitat, mener søsteren, Tove, at ord ikke lenger strekker til. I stedet tegner hun det styggeste lille vesenet hun kan komme på. En tjukk figur med spisse ører, snute og tynn hale. Og med det er mummitrollets stamfar skapt.

Det skal ta flere år før Tove Janssons lille tegnete skapning møter folk mer enn i enerom. Det skjer for første gang i en ganske annen ramme enn barnefortellingene eller avisseriene de fleste av oss ble kjent med Mummitrollet gjennom. I flere år var Tove Jansson nemlig blant Nordens fremste politiske karikaturtegnere, med det finlandssvenske tidsskriftet Garm som fast oppdragsgiver. Nederst i hjørnet på hennes satiriske portretter av Stalin og Hitler på 40-tallet, titter det frem et bestyrtet Mummitroll – den gang kalt Snork - som del av tegnerens signatur. Akkurat hvor stor del av Tove Janssons signatur den vesle ”krumeluren” skulle bli, visste hun ikke da.

I dag finnes det knapt noe menneske i Norden som ikke på ett eller annet tidspunkt har drukket noe varmt fra en kopp prydet med en av Mummidalens innbyggere, lagt et Mummipuslespill eller fått en gave innpakket i Mummipapir. I Finland strekker køene seg ut av butikkene når nye samlerobjekter til Mummikolleksjonen treffer hyllene og som merkevare har Tove Janssons karakterer for lengst blitt et flaggskip for nordisk barnekultur. Når tegneren og forfatteren Tove Janssons 100-årsdag markeres i år er det for en verdensbegivenhet å regne. ‍

Skrev seg bort fra krigen

Men den første som fikk ”Mummifeber” var, naturlig nok, Tove Jansson selv. Til tross for at hennes første bok om trollene, utgitt 1945, solgte minimalt, var spiren sådd. Hun fortsatte å male oljemalerier – hennes egentlige lidenskap – men stadig mer tid gikk til å bygge opp universet Mummidalen. Hun synes det var godt å være alene i atelieret med trollene og vesnene. Tove Jansson hadde tidligere skrevet noen noveller for voksne, men da bombene regnet over Helsingfors følte hun behov for å skrive en historie som begynte med noe så banalt som ”det var en gang”. Så blandet hun signaturens Snork med en fortelling hennes kjære morbror Einar hadde fortalt da hun var liten, om Mummitrollene som bor bak kakkelovnen og puster en kaldt i nakken når man for eksempel raner matskapet midt på natten. Tove Jansson starter sin historie med at Mummitrollene blir sendt på flukt da kakkelovnen de opprinnelig bodde bak ble gjenstand for modernisering. En flom fører dem til Mummidalen, men tross dalens frodige idyll blir de stadig utsatt for naturkatastrofer. Gjennom truende kometer og synkende hav beskriver de første bøkene om småtrollene litt av frykten og som preget hverdagen i et krigsherjet Finland. Mummitrollenes historier ble samtidsportretter så vel som estetiske og finurlige fortellinger om en helt ny type troll – ”som ukloke sjeler vil si har et neseparti som minner om flodhestens”. Nesepartiet påstås senere, i et forsøk på å gi en ”Norden-eksotisk” forklaring for et amerikansk publikum, å være inspirert av snøskavler på stubber. Vi som kjenner dovegghistorien vet at snuten opprinnelig var langt smalere, men at både den og trollet selv vokste i tykkelse i takt med suksessen.

For om Mummitrollenes opprinnelige klangbunn er krigens dystre moll, endrer dette seg med årene. Multikunstneren Jansson har mange strenger å spille på, og jobber alltid med flere prosjekter parallelt. Når hun sommeren 1953 får i oppdrag å male altertavlen i en kirke, dukker bibelske liknelser opp i mummifortellingene. I et digert veggmaleri hun malte i Helsingfors rådhus kan den observante tilskuer oppdage et lite mummitroll malt inn blant dansende gjester på en terrasse. Er man enda mer observant kjenner man også igjen damen som sitter ved et lite bord med en sigarett. Hun heter Tove Jansson.

Tove jobber oftest i sitt elskede atelier, et kjølig tårn i Ulrikaborgsgatan i Helsingfors, eller fra en hytte i Finskebukta. ”Arbeid og kjærlighet” er livsmottoet, og hun skjelner ikke så strengt mellom de to.

‍Kjærlighet i en skrivebordskuff

Etter som historiene om Mummidalen vokser, dukker det opp stadig nye innbyggere. Tove Jansson er bi-figurenes dronning. Vi møter den strenge og pessimistiske Filifjonkaen, den rastløse, filosofiske Snusmumriken og kompromissløse Lille My. I bok nummer tre, Mummitrollet og trollmannens hatt, introduseres to små snodige nurk Jansson kaller Tofslan og Vifslan. De er uatskillelige, sover sammen i en skrivebordskuff og snakker sitt eget språk, som ingen andre forstår. Som hun hadde for vane å gjøre i mange av sine malerier og historier, har Tove Jansson her skrevet seg selv inn i Mummiuniverset. Tofslan er Tove selv og Vifslan er teaterregissøren Viveca Bandler - Janssons store, hemmelige forelskelse på slutten av 40-tallet. I Mummiuniverset lever de to knøttene i frykt for den skumle Mårran, et hatefullt vesen som får marken under seg til å fryse til is. ”Hon är som regnet eller mörkret eller en sten som man måste gå runt för att komma vidare,” skriver Jansson. Dette er en tid da homofili er straffbart i Finland, og Viveca Bandler oppfordrer til forsiktighet i skildringene av Tofslan og Vifslans ukuelige kjærlighet, men Tove lar dem beseire Mårran, og bli i dalen.

‍Nordisk vintervegring?

Selv om affæren med Bandler ebber ut i vennskap, har forholdet lært Tove Jansson noe viktig om hvem hun er. Når hun flere år senere treffer kvinnen hun skal dele livet med, Tuulikki ”Tooti” Pietilä, får også hun en karakter i Mummidalen oppkalt etter seg. Too-tiki dukker opp for første gang i boka Trollvinter, som den kloke og fornuftige vennen Mummitrollet får hjelp av når han våkner fra vinterdvalen altfor tidlig. Too-tiki er den eneste i Mummidalen som ikke sover bort vinteren, og gjennom henne lærer Mummitrollet seg å sette pris på den kalde årstiden. ”Boken ville ikke blitt til uten Tooti,”skrev Jansson til forskeren Boel Westin. ”Precis som i boken lärde hon mig foörstå vintern, jag lämnade miminfamiljens ganska uttjatade sommarveranda och slutade skrive om det omhuldade, det garanterat beständiga och forsökte gjöre en bok om hur jävligt det kan vara. Det blev en vinterbok!”.

Tove Janssons egen lengten etter sommer, farge og varme har lenge gjennomsyret hele Mummiuniverset logikk. – Kanskje handler konseptet vinterdvale om en skikkelig nordisk utopi, nemlig å sove seg gjennom vinteren, foreslår barnebokforsker Mia Österlund, som har forsket på Janssons forfatterskap. For selv om Jansson bruker den nordiske naturen og sesongforandringene aktivt i sine skildringer, er det vanskelig å si at hun er typisk ”finsk”. Med svensk mor og finsk far, og kunstutdanning fra begge land må Jansson kunne sies å være ”nordisk” mener Österlund.

Det tok tid før de pussige små figurene ble hverdagskost i alle de nordiske landene. Det tok faktisk flere år og flere bøker før den finlandssvenske forfatterens bøker ble oversatt fra svensk til finsk. Den geniale billedboken Hva skjedde så? (1952) med perforerte sider og inspirasjon fra Elsa Beskows billedbøker, utgis på norsk, men Mummitrollenes store gjennombrudd på det norske markedet kommer ikke før i 1960, da teaterstykket Troll i kulissene har premiere i Oslo. Forfatteren tar faktisk selv del i premierevisningen, og står på scenen i den ærefulle rollen som løvens bakre halvdel. Mottakelsen er overveldende, og oppsetningen roses av hovedrolleinnehaveren selv, Lasse Pöysti som ”den beste teateroppsetning han noensinne spilte i”. Dermed er karakterene, som da allerede figurerer som avistegneserie i flere av verdens største aviser, etablert i hele Norden. ‍

Når plikten tar overhånd

For mange er det nettopp avisseriene som ble inngangsporten til Mummitrollenes dal. Seriene ble tilpasset et voksent publikum snarere enn barn, på bestilling fra Janssons engelske agent på begynnelsen av 50-tallet. At det skulle være så stor forskjell på å skrive for barn og for voksne er ikke Tove Jansson helt fortrolig med. Hun er for så vidt ikke så fortrolig med det evige leveringspresset tegneseriemaking innebærer heller. ”Om allt går som jag hoppas och tror kommer jag att arbete med honom [mumin] ytterligare två år – och sen vara lika fri och fattig som förut. For alltid!” skriver hun i et brev til Tooti 1957. I 1959, sju år og flere titusentalls tegnede ruter etter sin første leveranse til The Evening Times, har det som startet som moro blitt plikt. Tove Jansson er lut lei Mummitrollet, av å drive ”Moominbusiness med fleet-streetfyrer med Mummislips”, og av at hun har aldri lenger tid til å male. Tegneserien går i 120 aviser og berømmelsen er i ferd med å bli for mye å bære. Dermed leverer hun stafettpinnen videre til lillebroren Lasse, som har stått for tekster til tegneseriestripene i et par år allerede, og vender lettet tilbake til lerretet, bøkene og livet som fri kunstnerbohem. Riktig nok med en postkasse full av fanbrev hun føler hun må besvare hver dag. For den pliktoppfyllende Tove svarer alle.

Hun får aldri barn selv, men familie står sentralt i hennes liv – og naturlig nok også i mummiberetningene. Mummidalens matriark, Mummimamma, bygger på Toves egen mamma Ham, og bærer alltid på en utømmelig håndveske med nyttige saker. Hun tar enhver storm og katastrofe med fatning, mens Mummipappaen har en tendens til å være andre steder når harde tak må til. Deres tilsynelatende ”klassiske” tilbehør, håndveske og flosshatt, sier med andre ord lite om kjønnsrollene. Det samme må sies for Mummifamilien, som kan se ut som en tradisjonell kjernefamilie – riktignok i mummifasong – men som jo tar inn flyktninger og hjemløse av alle slag og lever sammen som en stor bohemfamilie.

– Vi møter et nytt syn på familien og på barnet som selvstendig individ i de nordiske barnebøkene fra denne tiden, påpeker barnelitteraturforskeren Österlund. Det gjelder både Jansson og Lindgren – de to store svenskspråklige forfatterne. De to jobbet faktisk sammen på et prosjekt i 1960, da Astrid Lindgren var redaktør hos forlaget Raben og Sjögren og kontaktet Tove Jansson da hun trengte illustratør til en bok av Tolkien. Dette er i perioden da Tove føler for å fjerne seg fra Mummiverdenen, og hun velger å fokusere på landskapene i Hobbiten. Men det Lindgren tror skal bli en bestselger blir snarere en flopp. Å tolke Tolkien viser seg å være som å banne i kjerka, og boka selger dårlig.

Men Tove Jansson lot seg aldri stanse av litt dårlig salg. Hun var vokst opp i et kunstnerhjem der ”inspirasjon” var et tabuord – det var hardt arbeid som gjaldt. Og selv om hun og hennes billedhuggerfar hadde sine uenigheter gjennom årene, er det liten tvil om at Viktor ”Faffan” Jansson traff spikeren på hodet da han skrev hjem til sin kone Ham fra fronten under den finske borgerkrigen i 1918, da Tove er fire år. ”Kanske vi får en stor konstnär i Tove någon gång. En riktig stor!”

Egen spillefilm for mumitrollets mor

Fredag 21. mai har filmen om Tove Jansson premiere. Filmen tar utgangspunkt i Janssons yngre, formative år i etterkrigstiden i Finland – da hun kjempet for å bli bekreftet som kunstner. Krigen er over og kunstneren Tove Jansson er fylt med en følelse av frihet både i kunsten og i det sosiale livet. Moderne kunst, ville fester og et åpent forhold til den gifte politikeren Atos Wirtanen: hennes ukonvensjonelle liv og forskjellige politiske meninger setter Tove på spissen med hennes strenge billedhuggers idealer. Toves lengsel etter frihet blir testet når hun møter teatersjef Vivica Bandler. Hennes kjærlighet til Vivica er elektrisk og altomfattende, men Tove begynner å innse at kjærligheten hun virkelig lengter etter, må besvares.

Mens hun sliter med privatlivet sitt, tar hennes kreative innsats henne i en uventet retning. Hun drømmer om å bli en berømt kunstner, men sideprosjektet som begynte som en melankolsk og fremtredende historie i et bomberom begynner å ta mer og mer av og leve sitt eget liv. Inspirert av sitt eget liv og forhold skaper hun den fortryllede verdenen til Mummitrollet, og når historiene spres over hele verden, gir de berømmelse og rikdom til skaperen sin. I bøker, skuespill og daglige tegneserier i den internasjonale avisen Evening News skapes historier som fremdeles gjør folk lykkelige over hele verden i dag. Når Tove begynner å finne sin kunstneriske identitet, må hun også lære å finne seg selv. Hennes kjærlighet til Vivica er et hinder for hennes sanne frihet, og bare ved å bryte med Vivica kan hun bli virkelig fri. TOVE er et engasjerende drama om en ikonisk kunstners kreative energi og hennes turbulente jakt på identitet, begjær og frihet.